Nytt

Sturla Stålsett, som ledet utvalget som foreslo en ny religionspolitikk for et nytt Norge, mener det er en kristenplikt å kjempe for hijab. De 120.000 som meldte seg inn i facebook-gruppen «Ja til å bære korset når og hvor jeg vil» burde være like opptatt av å slåss for retten til å bære hijab.

Stålsett oppfatter at disse menneskene ikke ville vært like engasjert hvis det gjaldt hijab. Det gjør ham betenkt.

Etter å ha vært vitne til både til voldsomme reaksjoner mot hijab i politiet og for korssmykke på NRKs nyhetssendinger, er Stålsett betenkt.

– Hva viss saken gjaldt en nyhetsopplesers adgang til å bruke hijab? Da ville nok engasjementet vært mindre og hatt motsatt fortegn, sier Stålsett, som er betenkt over det han opplever som mangel på prinsipiell tenkning om religiøse symboler.

– Prinsippet om at en nyhetsoppleser kan ha kors er viktig, men samme rimelighet må tilkjennegis andre religioners symboler og tegn. Selvfølgelig kan en redaktør ha en betraktning av hva som er hensiktsmessig klesdrakt for en nyhetsoppleser.

– Er det rimelig å forvente at et land med kristen kulturarv skal kjempe like hardt for hijab som for kors?

– Ja. Det er rimelig både ut fra den kristne kulturarven som alltid utfordrer oss til å sette andres rett foran egen rett. Dessuten er dette tydelig forankret i menneskerettighetene som vi som nasjon og kristne er forpliktet på. Retten til å ha og praktisere sin tro og livssyn gjelder alle. Det er en kristenplikt å kjempe for at andre kan gå med hijab,

– Mange frykter at man med det underminerer vår egen religion?

– Nei, det forstår jeg ikke. Man kan umulig underminere egen religion ved at man tilkjenner andre samme rettigheter som man selv har.

Stålsett sier noe som avslører hvor han står ideologisk: «Den kristne kulturarven utfordrer oss til å settes andres rett foran egen rett.» Virkelig? Er det ikke her Jesu barmhjertighet som er ikledt ideologiske gevanter og dermed får en helt annen betydning? Hvilke samfunn setter andres rett foran sin egen? Denne sentensen synes å romme noe av essensen i politikken som føres for at Norge skal ta imot mennesker uten tanke på samfunnets bæreevne: Det er moralsk høyverdig å sette andres rett foran sin egen. Men er «rett» en Zareptas krukke? Eller finnes det menneskelige, økonomiske, kulturelle og politiske begrensninger? Stålsett og hans parti nevner aldri begrensninger. Han svarer med en tautologi; at man ikke kan underminere sin egen religion ved å gi andre samme rett som man selv har. Utsagnet har en moralsk kraft som skal virke innlysende. Men realiteten er noe annet. Hva hvis de som innrømmes denne retten ikke respekterer retten til de som ga dem rettigheter?

 

http://www.dagen.no/2014/01/19/samfunn/siv_kristin_saelmann/saellmann/kringkastingsradet/202437