Innenriks

Kvernes kirke i Averøy, Møre og Romsdal. Korset på kirken får kanskje stå en stund til? Foto: Wikimedia Commons.

 

En dugnadsgjeng på femten personer som er i ferd med å pusse opp kirkegården på Kvernes i Averøy, er opprørt over at de nye portene ifølge kirkevergen ikke kan dekoreres med kors, slik de gamle portene har vært, skriver Kristiansund-avisen Tidens Krav.

Grunnene skal være å finne i den nye og mer livssynsnøytrale gravferdsloven fra 2012, sier Bjørg Bergem i dugnadsgjengen.

– Det vekket voldsomt til oppstyr blant dem som var der og arbeidet at det ikke skal gå an å ha et kors på en port lenger. Og det var folk som ellers ikke kaller seg de mest aktive kirkegjengerne.

Det er altså de menneskene som stiller opp gratis til fordel for hele lokalsamfunnet – og med det etterlever evangeliets ord om å elske sin neste som seg selv – som reagerer på at en bit av det samme lokalsamfunnets historie skal utslettes.

Bergem innser at reaksjonen ikke i seg selv kan gjøre om på bestemmelsene som måtte forby korset på kirkegårdsporten, men reiser likevel debatten. Kan dette være rett?

Svaret er åpenbart nei. Den påtvungne blandingen av det livssynsmessige mangfoldet resulterer i et arkitektonisk enfold som kunne ha vært Sovjetunionen verdig. Den nye loven begrenser seg ikke til å forby symboler, den går løs på språket også: Kirkegård skal heretter hete «gravplass».

Og kirken finner seg i det. Det er ikke folk med en annen religion som vil ha det sånn, fortsetter Bergem, men de som bekjemper den kristne kulturarven:

– Det kommer fra våre norske humanetikere.

HEFs talsmann Jens Brun-Pedersen setter verdensrekord i manglende kulturforståelse i et svar til avisen:

– Hvordan skal man bekjempe en kulturarv? Ligger ikke den der uansett?

Nei, den gjør ikke det. Den må vedlikeholdes av mennesker, som holder den åndelig og materielt i live, og overlater stafettpinnen til sine barn. Slekt skal følge slekters gang, hvordan man nå enn sier det på human-etisk.

Den norske kirkes talskvinne i «gravplass»-saker Åse Skrøvset har i motsetning til dugnadsarbeiderne et resignert syn på saken:

– Det er sikkert noen som synes at man tar for mye hensyn eller at man kan miste noe historie, men for meg handler det mer om at samfunnet har endret seg. Vi er ikke lenger et enhetssamfunn hvor alle tilhører Den norske kirke, og det må vi bare akseptere.

I Midtøsten knuser islamistene kors og andre kristne symboler med slegge, i Norge fjernes de ad lovgivningens vei. De tusseladdene av noen lovgivere klarer ikke engang å verne om symbolet i nasjonalflagget, og personifiserer aldeles utmerket det mørket som legger seg over Europa.