Anders Giæver maner med de aller beste hensikter til ro i nettdebatten om kriminalitet i en kommentarartikkel i VG, etter å ha bevitnet oppstanden i kommentarfelt og på sosiale medier i kjølvannet av kronikken til de to journalistene som skrev at de fortjente å bli ranet fordi norsk innvandringspolitikk er for streng.

Det er ikke vanskelig å si seg enig i at folk ikke må miste hodet. Giæver har rett i at de to artikkelforfatterne fikk unødig hard medfart. Samtidig er det ikke til å unngå at det går en smule hett for seg når to radikalt forskjellige virkelighetsoppfatninger støter sammen med en rekke kriminalsaker som bakteppe.

Hvordan forholde seg til denne motsetningen?

Store, ressurssterke nyhetsorganisasjoner velger å fjerne hele diskusjoner, herunder også den store overvekten av fornuftig innhold, når ordskiftet begynner å vekke ubehag pga. verbale overtramp. Det er en veldig enkel løsning. Fremfor alt komfortabel. For på den måten unngår man selv å bli våt på bena.

Resultatet er en todelt offentlighet: den pyntelige og den grovskårne. Vil vi ha det sånn? Vi skal for ordens skyld dele territorium.

På disse sidene forsøker vi etter fattig evne å lage en arena hvor det innenfor rimelighetens grenser er plass til begge. Som kloke menn har understreket, er demokratiet også til for brusehoder. Det har en viss kostnad, for det innebærer å gå inn i en relasjon med leserne – som ikke alltid er hyggelig. Av og til må det ryddes opp, grenser må gås opp. Er det galt at vi prøver? Skulle vi ha latt være?

Det er vår ærbødige påstand at det ville ha kostet de store mediene svært lite å sørge for et bedre fungerende ordskifte i sine kommentarfelter. Enhver som har bladd gjennom kommentarfeltet Dagbladet kastet, kan se det. Vi mener ikke, som Giæver påstår er «åpenbart», at det er tale om «grov sensur». Det er først og fremst tale om latskap, konfliktskyhet, minste motstands vei og uvilje til å ta leserne på alvor.

Mon tro om ikke problemet snarere er at et fungerende ordskifte nokså raskt ville ha utfordret den rådende virkelighetsoppfatningen i avisene på en måte som ville ha svekket det ideologiske fotfestet?

Hva slags relasjon er det Giæver legger opp til ved å identifisere personene som manifesterer hissighet, med et monster? Debattklimaet er truet. Javel, men var det så fantastisk flott et klima? Andre kunne tenke at det dukkehjemmet som forsøkes bevart, også har noe monstrøst ved seg. Giæver kritiserer folks adferd på sosiale medier, men er selv tilsynelatende uvitende om den sporadiske giftigheten i sine egne bidrag på de samme arenaene.

Så det er på høy tid at vi får det «store klimaskiftet», som Giæver kaller det. Om den innestengte lummerheten av kontroll erstattes av frisk bris, er det ikke mange som vil savne den. Så får vi heller leve med at den ene vinden kritiserer den andre for å være nettopp vind, eller for å blåse feil vei.

Men en til dels nokså støyende uenighet om viktige spørsmål vil ikke la seg unngå eller undertrykke, hverken med større verbal eleganse eller med påberopelse av innbilt moralsk overhøyhet. Live with it.