Tavle

På sosiale medier er det gjerne brennaktuelle saker som dominerer, men av og til popper det opp nyheter som ikke lenger er helt ferske – hva enten de er seks dager, seks måneder eller seks år gamle. De digitale etterlatenskapene ligger jo der, og det som til enhver tid befinner seg i folks sinn, setter dem på sporet.

Her en dag dukket det opp en sak fra Vårt Land som ble publisert sist januar. Det var i grunnen ikke den helt oppsiktsvekkende historien, snarere en nyhet som man venter å finne i det hjørnet av medieverdenen: Om foreldrerådet ved en skole på Sørlandet på krigsstien mot en rektor som hadde besluttet å kutte ut bordverset «Å, du som metter liten fugl» før maten. Et vellykket felttog denne gangen, til de aldeles forutsigbare reaksjoner fra såvel triumfatorene som tilhengerne av den hellige nøytralitet.

Jeg bet meg derimot merke i en kommentar fra Arbeiderpartiets Marianne Aasen, lederen av utdanningskomiteen på Stortinget. Apropos bordverset hadde hun følgende å si:

Dette hører ikke hjemme i offentlige skoler.

Det slo meg at dette utsagnet ville ha vært uriktig gjennom mesteparten av den norske offentlige skolens historie.

Faktum er jo at denne institusjonen er litt under tre hundre år gammel – dvs. ikke engang hundre år eldre enn det første norske universitetet, det kongelige Fredriks universitet, som så dagens lys i Oslo i 1811. Riktignok fantes katedralskoler før den tid, men disse var forbeholdt fremtidige prester og barn tilhørende overklassen. For barn på landsbygda hvis skolegang var diktert av jordbrukets sesonger, var det gjerne ikke engang egne skolebygninger. Omreisende lærere holdt timer der hvor det falt seg.

foto: Nina Hjerpset-Østlie

Eidsfjord kirke (ca. 1300), foto: Nina Hjerpset-Østlie

Spørsmålet som fulgte den innledende observasjonen, var følgende: Tatt i betraktning at nordmennene ikke er omgitt av særlig mange tusenårige steinkonstruksjoner som motgift til den digitalt forverrede historiske demens, hvor mange er det egentlig som vet at skolegang for allmennheten var noe som ble innført i den hensikt å forberede barna på konfirmasjonen, som på konfesjonsstatens og eneveldets tid i Danmark-Norge var obligatorisk?

Til langt utpå 1800-tallet var altså den eneste hensikten med opplæringen i leseferdigheter at man skulle lese Bibelen, Luthers katekisme og Pontoppidans forklaringer, for slik å kunne svare for seg under prestens overhøring. Etterhvert kom andre fag som matematikk, historie, geografi og naturfag også med på timeplanen, men lenge var altså forberedelsen til saligheten det eneste man hadde i tankene. En historie som forsåvidt er parallell til de europeiske universitetenes: teologi var den aller første disiplinen; filosofi, jus og medisin kom senere. Søk først Guds rike, så blir det en ordning med resten etterhvert.

Det var mot denne historiske klangbunnen at Aasens «hører ikke hjemme» lød så skjærende falskt. For ordet hjemmehørende brukes om det sted hvor noe har sin hjemstavn. Hva er bordversets hjemstavn om ikke skolene fra første halvdel av 1700-tallet og frem til folk på alder med yours truly gikk i knebukser på midten av 1970-tallet?

Man skal naturligvis ikke romantisere den strenge kulturen som rådet inntil nokså nylig, men at den har gitt opphav til en moralsk tekstur vi fortsatt nyter godt av, er vanskelig å unnslå. Og at tidspunktet for bordversenes nesten totale opphør omtrent sammenfalt med starten på den epoken hvor de elementære ferdighetene mer og mer forsvant, kan tyde på at det ikke er konsekvensfritt å kutte over røttene.

For mange vil nok derfor bordversene anses som nokså hjemmehørende i skolen fortsatt. Til tross for den i historisk sammenheng korte tiden de har vært borte.