Portrett datert 1841 av Johan Nielsen Vogt (1783–1859), prost i Tune og Varteig fra 1820 til sin død 1859. Foto: Christian Olsen / Østfold fylkes billedarkiv / Digitalt Museum (cc by-nc-nd).

Prestene var det viktigste redskapet sentral­makten hadde for å kunne bygge om Norge fra et voldelig norrønt klan­samfunn til et humant organisert samfunn med struktur, skrevne lover og omsorg for individet.

Det var prestene som holdt landet i gang gjennom en formidabel arbeids­innsats – fra avslutningen av viking­tiden til langt utpå 1800-tallet. Først da ble strukturen med kommuner «oppfunnet», og kommunale organer overtok ansvaret som prestene hadde hatt.

Vi kan si at prestene sto i en slags første­linje­tjeneste overfor innbyggerne i denne lange, lange perioden av landets historie. Administrasjons­nivået som befant seg over preste­standen, hadde sjelden denne direkte kontakten med folket.

Før 1. januar 1838 fantes det ikke kommuner, kommune­styrer, ordførere eller rådmenn.

Da var det våre mange prester som måtte utføre de oppgavene som senere ble tillagt:

  • forsynings­nemda,
  • fattig­forsorgs­vesenet,
  • skole­styret,
  • formanns­kapet,
  • helse­rådet.

Alt dette var preste­ansvar – uten at de engang hadde kontor­hjelp! I tillegg kunne de ofte være skrivere for dem som ikke kunne skrive, eller «advokater» for vanlige folk.

Dessuten drev sogne­prestene sin preste­gård som ordinært gårds­bruk. Her hadde de rett nok en del folk til hjelp, men å forpakte bort gården til andre ble vanlig først i senere tid.

Prestegårdene var i praksis Norges første landbruks­skoler og ble drevet som «undervisnings­bruk» for bøndene i sognet. Det var også fra gården prestene fikk sitt livs­grunnlag og inntekt. Preste­lønna i seg selv var lite å skryte av.

Prestene drev opplæring i nye dyrkings­metoder og innførte nye vekster. De tok i bruk nye og bedre redskaper og enkle maskiner.

Prester sto i spissen for at norsk landbruk utviklet seg til å kunne brødfø mye av befolkningen. Lenge hadde føde­midlene bestått av hoved­saklig korn- og melke­produkter, men på 1700- og 1800-tallet introduserte prestene poteter, grønnsaker, bær og frukt i sine sogn.

Kostholdet ble variert og sikrere, og dette ga grunnlag for befolknings­økningen på 1800-tallet.

Prestene hadde altså et voldsomt ansvars­område. Mange slet seg helt ut i tjenesten, mens de som hadde et lite sogn, kunne klare seg bedre.

Dette får prestene som regel null kred for i vår tid. Fordi folk flest kjenner ikke til dette.

Vi har «lært» en helt annen historie om prestene. Den som kun ser på forkynnelse og det moralske aspekt. Kirke­tukt og reprimander. Men preste­rollen handlet i høyeste grad om å drifte landet.

Prester flest var preget av omsorg for sitt eget sogn. Sognets ve og vel lå hele tida på prestens skuldre. De snakket om sine egne sogne­barn som en far som tok ansvar for sin families eksistens.

Hadde familiene i sognet mat nok? Han kjente dem alle. Hvor hadde i tilfelle avlingene slått feil? Måtte han skaffe korn fra andre steder i landet?

Dette ser vi blant annet av prestenes korrespondanse oppover i systemet: med amtmennene og fogdene.

Prestene engasjerte seg helt personlig. Og slikt tok tid! Det fantes ingen telefon, og sjelden var det postgang. Og prester betalte innimellom en del av utgiftene selv, av egen lommebok.

Disse historiske prestene er den yrkes­gruppen som er blitt mest urett­ferdig beskrevet i medier og skole­verk i snart hundre år nå – som del av en ideologisk lang kamp, der å omskrive «historien om prestene» er blitt et kamp­middel.

Norske filmer, tv-serier og teater har ofte framstilt et karikert vrenge­bilde av preste­roller på løpende bånd.

Resultatet er blitt at vi tror mer på Bjørn Sundquists usympatiske preste­figurer enn det som den faktiske historien om prester generelt sier oss.

På samme vis har klassiske forfattere fra ca. 1930 og framover valgt å forme sine kirkelige figurer: I sine verker har de skapt prester som herser med folk, prester som er sleipe, dobbelt­moralske, svike­fulle, uforsonlig bokstavtro, dys­funksjonelle og gjerne assosiert med en distansert over­klasse.

Presten diktes ofte inn «på feil side» (den onde motpol) i forfatterens hoved­fortelling. Slik skapes en dramaturgi som har krutt nok til å engasjere leseren eller seeren. En god fortelling må inneholde en skurk, en moralsk drittsekk. Og da kan presten trekkes inn.

Ingen reagerer på slikt – fordi vi tror fram­stillingen er riktig. Vi har jo hørt det og lest det så mange ganger og andre steder før. Derfor bare stønner vi i vemmelse og indignasjon over ennå en prest vi kan forakte: «Helvetes prest!»

Vi får styrket vårt bestemte inntrykk fra skoler og læresteder:

– Prestene var en pest og en plage!

– Ja, for dette er jo sant…!!

Eller…?

La meg her ile til og si at det uten tvil fantes eksempler på utidige prester. Noen kunne være så udugelige, ærekjære eller moralistiske i sin posisjon, at de var til plage for folk. Så det går an å finne belegg for at slike prester har eksistert. Det er et faktum.

Men – NB! – dette var ikke det vanlige. Tvert imot ble prester som regel sett opp til og høyt verdsatt av folk fordi de utgjorde en positiv, trygg, hjelpsom og svært viktig instans i det gamle samfunnet.

Uten presten hadde samfunnet trolig kollapset tilbake til et klan­samfunn med den sterkestes rett som brutalt prinsipp. Presten var i århundrer det eneste direkte binde­leddet mellom den positivt byggende norske sentral­makten og folket.

Den negativt framstilte «preste­historien» er ikke tilfeldig. Dette er en styrt og ideologisk dreining som det akademiske miljø og pressen har gjennomført i løpet av de siste hundre år. I godt samspill med mange politikere.

Den ble synlig etter krigen, men kom for alvor inn med 68-generasjonens inntog i utdannings­institusjoner og universiteter på 1970- og 1980-tallet. Dette tanke­godset preger nå alt av akademia og hoved­medier. Og det er gjennom­ført ned til barnehagenivå.

Dette var godt forberedt gjennom Gerhardsen-epoken. Både Gerhardsen selv og flere av hans sentrale statsråder stod for en politikk der kristen­dommen skulle skvises ut av sin tradisjonelle posisjon.

Da inngikk omskriving av preste­historien og av norsk misjons­arbeid i u-land som ledd i den ideologiske kampen. Preste­historien ble til en overgreps­historie. Misjons­historien med u-hjelp ble til imperialisme.

Alt ble presset ned i den ensidige marxistiske maktmodellen.

Prestestanden var i deres øyne en forlengelse av den gamle embetsmanns­tanden – og som sådan noe som skulle detroniseres. Dessuten lå den marxistiske doktrinen «Religion er opium for folket» tungt inne i venstre­sidens agenda.

Det er nå på høy tid å gi den gamle preste­standen den ære og ros den fortjener.

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.