Sakset/Fra hofta

Magnus Brostrup Landstad (1802-1880) er den gjævaste salmeskald Noreg enno hev forstra. Ingin hev råka den religiøse grunntonen i det norske folk med salmune og dei gudelege songane sine som han, skriver lokalhistorikeren Tov Flatin i sitt verk over Seljords historie – stedet der Landstad tilbrakte sine tidlige ungdomsår og senere overtok prestestillingen etter sin far.

landstad

                            Magnus Brostrup Landstad

 

To bøker har gjort Landstad udødelig. Det er Salmeboka og Norske folkeviser som han utarbeidet sammen med Olea Styhr Crøger (1801-1855). Sammen forteller de to publikasjonene om en mann som evnet å forene det religiøse med en nedarvet folkekultur, noe som er særlig merkbart i diktet «Aneksreisen». Her beskrives prestens strabasiøse ferd over Skarsvegen fra Svartdal over til kirken i Åmotsdal (utdrag):

Her faar man tidt fornemme, der Tusser bor tilfjelds,

Som verken respekterer Præstens Kjole eller Pelts,

Ved Kyndelsmesse danser han ret en Hurlomhei,

Der nappes han med Præsten og soper fuld hans Vei.

Paa Høiderne af Skaret, hvor Bækken løber med,

Du ser i dybe Kløfter og Jettegruder ned,

Aaf store, stærke, Taarne og Tinder vel en Tylft,

Som Aftensolens Luer har forsølvet og forgyldt

 

Da Landstad kom tilbake til Seljord som prest i 1840 så han klarere enn før den store rikdom som telene hadde gjemt fra gammel tid i språk, diktning, husbygging og bunad, skriver Flatin. Og folket i disse traktene var da også særdeles glad i fortellinger og sagn. Mens han levde skrev Landstad ned en lang rekke ættesagaer, sagn, overtroer og skikker som han fikk høre rundt omkring i sognet. Denne delen av folkelivet var han blitt kjent med allerede fra barndommen, da han ofte var med på farens reiser i sognet, og han forsto at dette var skatter som var i ferd med å bli borte. De måtte lagres, for uten kunnskap har man som kjent heller ingen kulturarv. Ettertiden har gitt ham rett. I dag er det vel knapt mulig å finne en bok om Telemark som ikke har en eller flere referanser til den folkekjære dikteren.

Hva slags person var Magnus Brostrup Landstad? Kildene beskriver en innadvendt og nærtagende type som heller ikke gikk inn for å bli likt – den rake motsetning til sin far, presten Hans Landstad, som skal ha vært både morsom og selskapelig. Gamle Landstad kunne ta seg en dram med gode venner og viste gjerne frem styrken sin, noe bonden likte godt. Rikard Berge skriver at sønnen hadde et heller mørkt syn på livet, var tunglynt og nedbrutt, den «glade kristendom» lå slett ikke for ham. Kjapp i replikken kunne han likevel være. Da han under en anneksreise stoppet på husmannsplassen Knipa ved Skarsvegen, der det var ølutsalg til veifarende, og serveringsdamen hadde underslått vekslepenger, fikk hun høre det: «Ja, nu har jeg fått mitt, og du ditt, og fanden sitt» sa presten.

Boken Ættesagaer og sagn fra Telemarken, som ble utgitt etter M. B. Landstads død, vitner også om en person som verdsetter fysisk styrke, noe han fant hos sin egen far. Gamle Landstad gikk da heller ikke av veien for å kaste prestekjolen og banke opp slåsskjempene blant sognebarna sine. Sitt levende og muntlige språk til tross, M. B. Landstad var i motsetning til faren ingen spesielt begavet taler, og en forferdelig tørrhoste gjorde ikke saken bedre. En historie fra da han var prest i Kviteseid forteller at han engang nektet å ta imot korn fra Hans Kvalsodd fordi det var for mye havre i det. Til det svarte bonden at «de æ mykje hoste i prekunn av presten au».

I 1786 skrev Hans Jacob Wille om Seljords-innbyggerne at deres gjestfrihet mot reisende er upåklagelig. 250 år senere var det imidlertid en vertsbondes manglende gjestfrihet som ble tema da journalisten og forfatteren Bruce Bawer var på tur i nabobygda Flatdal og siden skrev om besøket sitt i New York Times. Og bonden slo tilbake; turister som bare vil ha sigaretter og hamburgere trengte de slett ikke, sa han. Også Landstad virket skuffet over den kjølige mottakelsen han opplevde da han tiltrådte som prest i Seljord, og ting tyder på at han i begynnelsen ikke kom riktig godt overens med bygdefolket der. Men det jevnet seg snart ut mellom dem, skriver Flatin, og viser blant annet til at Landstad ble valgt til ordfører der i 1846 og senere gjenvalgt i 1848. Ved sitt gjenbesøk i 1871 ble han møtt med et hilsningskvad. Første verset begynner slik:

Gamle, gjæve Prestemann!

Deg ein song me bringar,

Som fraa Hjarte-Kjelda rann

og i Kjærleik klingar.

 

I 1879 forærte Landstad altertavler til kirkene i Seljord og Flatdal. I 1870 ble han slått til ridder av St. Olavs Orden for «fortjenestefuld geistlig Virksomhed». Magnus Brostrup Landstad fikk 13 barn. Han er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

 

Kilder:

Tov Flatin: Seljord, bind I, Oslo 1942

Rikard Berge: Norske folkeminnesamlarar II, 2 – M.B. Landstad – Erik Gunnleiksons forlag, Risør 1920

Hans Jacob Wille: Beskrivelse over Sillejords Præstegield, Kiøbenhavn 1786

  1. B. Landstad: Ættesagaer og sagn fra Telemarken, Efterladte optegnelser av M. B. Landstad, Jacob Dybwads forlag, Kristiania 1924

 

Seljord kirke

Seljord kirke er bygget på 1100-tallet i tidlig romansk stil og innviet til Olav den Hellige. På veggen ved hovedinngangen er det hogget ut et ansikt i en stein, så høyt opp at det skal tilsvare helgenkongens høyde (som i så fall ville være 2,04 meter om han hadde stått på hjørnesteinen under hodet). I følge et av de sagnene som Landstad fikk skrevet ned, ble kirken bygget for St. Olav av en tusse ved navn Skåne Bringsås. Det er antatt at Henrik Ibsen fikk det folkloristiske grunnlaget til «Byggmester Solness» fra dette sagnet. Som apotekerlærling skal Ibsen fått høre historien av Svein Sveinsson Utgarden fra Seljord, som jobbet på samme apotek og som var en god historieforteller. I Seljord kirke ble også første runde av valg til riksforsamlingen i 1814 gjennomført. Dette var Norges første nasjonale valg.

 

Flatdal

Flatdal. Fra Kongehella, mellom Mælefjell (t.v.) og fjellet Skorve, ser man i retning Seljord ut over det området som kalles Flate-Flatdal, med Flatdal kirke midt i bildet. I 1870 stanset prins Oscar på dette stedet og sa da at det var den vakreste utsikten han noen gang hadde sett. Mens han var prest i Seljord red også Landstad her, opp på enden av Mælefjell, og siden ned gjennom Svartdal og over den gamle Skarsvegen til kirken i Åmotsdal, som begge sognet til Seljord prestegjeld. I følge M.B. Landstad hilste svartdølene sin nye prest, Ole Nilsson Spurv, velkommen ved å slå i hjel en mann foran øynene på ham. Det skjedde under et gjestebud natt til 2. september 1736. Da gikk det skrekk i «herr Ole» som flyktet ned til kirken i Flatdal, der han tok inn hos skikkelige folk.

 

 

Mest lest