I boken De anstændige stiller de danske forfatterne Jens-Martin Eriksen og professor Frederik Stjernfelt spørsmål om ikke hovedstrømsmediene bidrar til radikalisering når de i den gode hensikts navn underslår relevante opplysninger.

I en ny artikkel utdyper Eriksen problemstillingen:

I Fre­de­rik Stjern­felts og min nye bog, De Anstæn­dige, ret­ter vi en kri­tik af et meget nær­lig­gende main­stre­am­me­die i Dan­mark, nem­lig Dag­bla­det Poli­ti­ken, for at bedrive det vi kal­der ’fil­tre­ring af nyhe­der’. Og en af vores poin­ter er netop, para­dok­salt i for­hold til fil­tre­rin­gens angi­ve­lige inten­tion, at denne poli­tik med at for­holde læserne viden om rele­vante kends­ger­nin­ger vir­ker mod hen­sig­ten. I et mis­for­stået poli­tisk engage­ment vil man gerne fra bladets eller jour­na­lis­tens side fri­holde en større gruppe af ind­vand­rere mod at blive stig­ma­tise­ret som følge af en mindre gruppe ind­vand­re­res skæn­dige hand­lin­ger. Det mener man så at kunne gøre ved at fil­trere nyhe­der, så det ikke kan aflæ­ses, at nogen ind­vand­rere har været ind­blan­det. Det er gjort – og gøres – med for­sæt og imod bedre vidende.

Lad os over­veje nogle argu­men­ter imod fil­tre­rin­gen af nyhe­der i Poli­ti­ken og i main­stre­am­me­dierne gene­relt – det kunne være franske og norske – også når vi tager hen­syn til det engage­ment, som man føler sig for­p­lig­tet i for­hold til. Man vil gerne skærme ind­vand­re­rerne mod at fler­tals­sam­fun­det får et dår­ligt ind­tryk af dem og deres kul­tur når et mindre­tal eks­po­ne­rer racis­tiske træk af netop den kul­tur, som trods alt også eksis­te­rer hos dem fra deres hjem­lande. Fair nok. Dvs. inten­tio­nen er i hvert fald ædel, men mid­lerne for­pes­ter de gode hen­sig­ter, og får til syv­ende og sidst den mod­satte virk­ning. Hvorfor?

Fordi det netop kan med­virke til øget radi­ka­li­se­ring og det vi i De Anstæn­dige kal­der kampe i sta­ten – i yderste instans ter­ror­hand­lin­ger eller for­søg på at udføre sådanne da main­stre­am­me­dierne taber tro­vær­dig­hed, og over­la­der nyheds­for­mid­ling af pre­kære begi­ven­he­der til ryg­te­sme­deri på eks­treme blogs.

En forferdelig sak fra Sverige viser at det er god grunn til å stille spørsmålet. I Malmø ble en mann uprovosert overfalt og mishandlet av en gjeng bestående av minst ti gutter og menn. Mannens ett år gamle barn ble vitne til mishandlingen, som endte i et forsøk på å kaste ham utfor en fem meter høy gangbro. Både Aftonbladet, Svenska Dagbladet og Dagens Nyheter – med vårt eget NRK på slep – har oppslag om det grove overfallet.

Samtlige oppslag fokuserer på at offeret er av afrikansk avstamning og opplyser at politiet anser overfallet som en hatforbrytelse. Gjerningsmennene skal da også ha overdynget offeret med rasistiske tilrop under mishandlingen.

Men til tross for fokuseringen på hudfarge, at motivet kategoriseres som en hatforbrytelse og at det faktisk var vitner til overfallet, mangler det noe vesentlig: Det er ingen av oppslagene som inneholder noen beskrivelse av gjerningsmennene.

Skal tro hvorfor ikke?

Det var vanskelig å ikke trekke konklusjonen at det kom av at det dreide seg om feil gjerningsmenn – sånne som ikke er etnisk svenske. Og ganske riktig; offeret beskriver gjerningsmennene som «arabiske»/innvandrere. Det er grunn til å tro at selv de hysteriske skribentene i Aftonbladet ante ugler i mosen, for til tross for en sammenligning med lynsjing – som henspeiler på de hvite rasistene i Ku Klux Klan – var avisen litt mer forsiktig enn vanlig.

Personer tilhørende svensk skrotvenstre kastet seg derimot ut på ryktebørsen, og gjettet på gjerningsmenn som bekrefter deres verdensanskuelse:

Mattias Irving tweet

Det samme gjorde nettsiden Slutpixlat, som etter å ha gått hardt ut mot partiet Sverigedemokratene, deres støtter og ikke minst den irrasjonelt hatede nettsiden Avpixlat, måtte oppdatere artikkelen «Misshandeln frukten av rasisternas propaganda!» med at det visstnok dreide seg om en innvandrergjeng.

Det er forståelig nok; det er nemlig fort gjort. Personlig blir jeg litt mistenksom når relevante opplyninger som signalement, når der finnes vitner, mangler, og kombinert med åstedet og hendelsesforløpet – at det først var en som gikk løs på offeret og at såpass mange plutselig kom til – gjorde jeg meg unektelig noen tanker. Svenske mediers usedvanlige forsiktighet gjorde også sitt; var det etnisk svenske snauskaller som sto bak, ville det mest sannynlig fremgått klart og tydelig. Sammen med fordømmelser av Sverigedemokratene, hatsajter og generell svensk rasisme.

Nå kan man selvsagt spørre seg om gjerningsmennenes opphav er relevant – hvilket det jo ikke burde være – men så lenge politikere, medier, aktivister, et utall diskrimineringsombud og NGO`er nær sagt alltid velger å fokusere på offerets etnisitet, og regelmessig bruker slike hendelser til å skjelle ut den «etnisk innfødte» befolkningen og/eller politiske partier for fremmedfiendtlighet og rasisme, gjør de det dessverre så relevant som det kan få blitt. De har selv gjort etnisk opphav til et hovedpoeng ved å bruke saker som dette for ideologiske formål. Og resultatet blir deretter; man skal være i overkant sterk i troen hvis man innbiller seg at man skaper velvilje og toleranse ved å skjelle ut etnisk innfødte for tilvandret rasisme, som det nå bør ha gått opp for de fleste at eksisterer i rikt monn. At man i påstått antirasistisk hensikt underslår vesentlige opplysninger, gjør ikke saken bedre.

Det er mulig de forskjellige, vestlige medier tror at de glatter over en ubehagelig virkelighet på denne måten, men de tar feil. De fleste som følger med i nyhetsbildet blir fort vant til å lese mellom linjene, med alle de mulighetene for uriktig resultat det i noen tilfeller medfører.

Så hvorfor vil egentlig hovedstrømsmedier – NRK ikke unntatt – medvirke til fremvekst av gjetninger og/eller rykter når det de etter sigende driver med er objektiv journalistikk? Skyldes det et ønske om beholde sin egen verdensanskuelse eller er det fordi de tror at det omgivende samfunn har best av å ikke vite sannheten om de forskjellige saker? Det siste er kanskje godt ment, men her kommer en objektiv opplysning: de vesentlige opplysningene mediene velger å underslå er som regel bare noen få tastetrykk unna for dem som leter, og de eneste som står igjen som tapere som følge av underslaget er dem selv.

Mener virkelig nyhetsredaksjonene at det er verdt å satse og tape troverdigheten på saker som alle kan finne ut av, eller er det på tide å tenke nytt om sin samfunnsoppgave? Medienes samfunnsrolle er å drive folkeopplysning, ikke folkeoppdragelse, og fortere de går tilbake til det første, jo fortere vil de kunne gjenopprette en troverdighet som allerede er farlig frynsete i kantene. At det omgivende samfunn slutter å tro på media er det ingen som er tjent med – aller minst de selv. Journalister skal vel ha noe å leve av de nærmeste årene de også?

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂