Inspirert  av lesingen av de islandske ættesagaer, reiste jeg nylig til Grønland og Island for for å se stedene der våre gamle landnåmsmenn- og kvinner gikk i land for mer enn 1000 år siden. De må ha vært drivende dyktige mennesker. En ting er å finne veien over de kolossale havstrekninger. Det greide de med forbløffende presisjon. Men noe annet og enda mer krevende må det ha vært å skape livsbetingelser og levende samfunn – som etter mitt syn ble styrt av lov- og rettsprinsipper som fortsatt er moderne, sammenlignet med hva vi ser blir praktisert under islamsk sivilisasjon anno 2013.

Islendingene imponerer meg. Derfor anbefaler jeg alle som besøker Reykjavik å bruke god tid i Islands Nasjonalmuseum, der utstillingens tema da vi var der var: . Et annet museum er Landnåmssyningin, som svært dyktig dokumenterer utgravinger av en islandsk storgård slik den fremstod i landnåmstiden.

I motsetning til hva tilfellet er i Norge, er islendingene patrioter. De hegner om sin historie, og forstår at den nasjonalismen de praktiserer er selve betingelsen for nasjonens vekst og velferd. Islandske unge er frimodige, dyktige og glad i sitt fellesskap. En som er interessert i vår felles historie kan ikke unngå å bli rørt av dette.

I vårt eget land er det ikke slik. Her har toneangivende elite-personer innen akademia, kultur, media og politikk gjort det til skikk og bruk å nedvurdere verdiene av vår kultur som springer ut av vår historie, der kristendommen i 1000 år siden Olav Tryggvason og Olav Haraldsson har vært viktigste drivkraft. Men for Norges statsminister, Jens Stoltenberg, å innrømme dette, og poengtere det klart og tydelig, blir ham uoverkommelig. I stedet poengterer han – i følge Adresseavisens formiddags nettutgave –  i sin åpningstale på Stiklestad, foran Spelet, at vi har impulser utenfra å takke for mye, og nevner spesielt Midtøsten.

Hvorfor sa han ikke med rene ord kristendommen? Trolig av politiske hensyn. – Han kunne komme til å støte sine trofaste muslimske velgere. (Det hører med til historien at Adressa etterpå har fjernet referansen til Midtøsten).

Men slik er det blitt i fedrelandet. Under fjorårets Stiklestadfeiring ble en muslimsk, palestinsk politiker hovedattraksjon. Årene før har personer som professor Thomas Hylland Eriksen og teaterinstruktør Stein Winge fått kjøre frem med sin propaganda mot verdiene i vår egen kulturs historie. I år var det tydeligvis selveste statsministerens tur. Men jeg tror ikke trønderne så lett lar seg villede. Kanskje blir det islendingene som skal gi norske unge impulser som trengs for vår fremtidige nasjonsbygging.