Økonomen Jan Tullberg ved Handelshögskolan i Stockholm har tatt for seg OECD-rapporten International Migration Outlook 2013, som ble offentliggjort for en måneds tid siden. Både i svenske og norske medier forkynte overskriftene at innvandring ifølge rapporten lønner seg.

Forskjellen var at toneangivende norske medier også gav plass til en innvending: Konklusjonen tar ikke hensyn til de langsiktige kostnadene. For å forkynne det glade budskapet, samt opplysningen om at rapporten er mer nyansert og forbeholden enn overskriftene gir inntrykk av, må økonomen ta til takke med lokalavisen Skånskan, siden det ikke er velkomment hos de store.

Det Tullberg skriver vil for det meste være velkjent for Document-lesere, men han fremhever en statistikk som kanskje er overraskende:

Skall man lyfta fram en siffra i OECD-rapporten där Sverige starkt avviker från andra rika länder så är det socialhjälp till invandrare jämfört med socialhjälp till infödda. I Sverige får en genomsnittlig invandrare 10.2 gånger mer än vad en genomsnittlig svensk får. Det är den högsta siffran inom OECD vars medeltal är 1.7 (Tabell 3.A1.3).

Hvor i terrenget befinner Norge seg? Om man rangerer statene det finnes tall for i tabellen Tullberg viser til, fremtrer følgende bilde:

sosialstøtte-innvandrere-vs-innfødte-europa

Hvordan kan det ha seg at Sverige, Belgia, Norge og Finland betaler så mye mer i sosialstøtte til innvandrere enn til opprinnelige borgere?

Det avspeiler ikke bare landenes gode økonomi og ditto evne til utbetalinger, for dette er jo forholdstall: det betales mye mer enn gjennomsnittlig til innvandrere, til tross for at gjennomsnittet er beskyttet av et forholdsvis solid sosialt sikkerhetsnett. Man skulle jo også tro at flere innvandrere fant arbeid i disse fire solide økonomiene, og dermed hadde mindre behov for sosialstøtte.

Med mindre fremmedfiendtligheten er ekstremt ujevnt fordelt på en overraskende måte, kan forklaringen vanskelig være noen annen enn at generøse trygder virker integrasjonshemmende. Det er fristende å la være å jobbe når et materielt sett nokså greit liv er garantert uansett.

I mange andre stater foreligger intet slikt alternativ, det er mer i retning sink or swim.

Hos oss er det derimot I won’t let you sink, so you don’t have to swim som gjelder. Med proporsjoner som de over er det i lengden naturligvis ikke forenlig med stor innvandring, og konsekvensen kan med tiden neppe bli noen annen enn at trygdene må barberes – for alle. Opptjeningstid før utbetaling ville formodentlig avfeies som diskriminerende (som om eksistensen av forskjellige nasjonaliteter ikke innebar forskjellsbehandling i utgangspunktet).

Den sosiale modellen er ikke konstruert for innvandring på stor skala, og i valget mellom de to er det den førstnevnte som ryker. I Sverige er det utfallet gitt, i Finland kan det fortsatt unngås. For Norges vedkommende er det muligens et åpent spørsmål en liten stund til.

 

OECD:s rapport och invandringens ekonomi