Kommentar

Forsiden av Århus Stiftstidende søndag 30.06.2013: «Østjyske eventyrere drages av krig». Mot en lyser et stort bilde av Michael Chau (21), en ung «dreng» med distinkte asiatiske trekk – foreldrene er vietnamesiske båtflyktninger – kortklipt og med palestinaskjerf. Han beskriver seg selv som tidligere storkriminell med et langt rulleblad. Så fant han Syria.

Chau er på vei tilbake til sin andre reise til Syria, til tross for at han ifølge ham selv brøt sammen etter den første.

Det danske overvåkingspolitiet PET er bekymret. De skal følge med på hva de unge «laver» når de kommer hjem. Men det er allerede så mange at en slik oversikt synes illusorisk. Bare fra Øst-Jylland vet politiet om 12 århusianere. Fra hele Danmark vet man om 65. Men det kan godt være adskillig flere. Som politikommissær Allan Aarslev, Kriminalpræventiv Sektion i Østjyllands Politi, sier til Århus Stiftstidende:

– Hvis tre unge kører fra Aarhus til Tyrkiet i bil, og det derfra lykkes dem at komme over grænsen til Syrien, oppdager vi ikke nødvendigvis hvad de har gang i.

Danske aviser har rapportert at mange av de som drar har en kriminell bakgrunn.

Hva er det som lokker? Generalmajor Robert Mood snakket om eventyrlyst som en faktor når norske verver seg til Afghanistan, eller andre steder. Men er ikke krigsdragning noe annet? Den som dras til Syria har kanskje andre følelser enn en ordnet norsk ISAF-tjeneste?

De nordiske/europeiske land har et stort antall sosiale dropouts, særlig blant unge menn. Marginaliserte, med uavsluttet skolegang, på sosialhjelp, med liten arbeidserfaring osv.

Michael Chau ble omvendt i fengslet. Hans mor er katolikk, hans far budhist.

– Men ingen av de to religioner siger mig noget.

Det gjorde islam da Michael Chau i sin celle begyndte at læse i Koranen.

-Der fandt jeg synspunkter der tiltalte mig. Islam er den fredeligste religion man kan tænke sig. Og Koranen forklarer mig, hvordan verden hænger sammen, sier Michael Chau.

Han blev løsladt i 2010.

Året etter begynte opprøret som etterhvert ble en krig. Chau ville være med.

Hva han gjør med sitt liv er i streng forstand hans egen sak. Men allikevel ikke. Chau vil, hvis han overlever, komme tilbake til Danmark med en erfaring fra en grusom krig, en krig som blir stadig mer brutal og sekterisk. Det er Chaus forestillinger om rett og galt som kanskje er det farligste for det danske samfunn. Han og hans likemenn vil ikke være som andre krigsveteraner som har sine traumer å bære på. De vil ha en ideologisk overbevisning. Hvis deres fiender i Syria er vantro, hva da med det danske samfunn og danske myndigheter?

BBCs erfarne krigsreporter Paul Wood er i Aleppo. Han har snakket med foreldrene og brødrene til 15-åringen, Mohammed Qataa, som ble henrettet på åpen gate fordi han kom med en vits da en annen gategutt ba om en gratis kopp kaffe. – Ikke en gang om Muhammed steg ned fra himmelen ville jeg gi en gratis kopp kaffe, sa gutten. Det var det noen som hørte. Og snart var våpenmennene der og tok ham med seg. De skjøt ham senere på åpen gate som for å vise hva som er den nye loven.

Han har fortsatt to brødre som selger kaffe på gaten.

Nettopp den offentlige avstraffelsen er essensen i sharia. Paul Wood forteller at sharia-domstoler brer seg i det nordlige Syria. Han har selv sett hvordan en sheik beordrerer avstraffelse av tre menn tatt for biltyveri. Lederen får 50 piskeslag, de andre 40. Avstraffelsen skjer offentlig, foran en menneskemengde. Folk roper at profeten er rettferdig. De liker synet.

Sheiken sier til Wood at de anvender en mild sharia så lenge det er krigstid. Når regimet er styrtet og seieren vunnet skal de innføre full sharia. Da blir Syria en islamsk stat.

Det er denne krigen de unge krigerne fra Norden og resten av Europa dras mot og «dyppes» i.