Sakset/Fra hofta

Italias integrasjonsminister Kyenge Kashetu uttalte nylig at støvellandet burde endre sin lovgivning om statsborgerskap – fra det nåværende, strenge prinsippet jus sanguinus (barn av italienere er italienere) til jus soli (den som er født i Italia, er italiener).

Dette har fått lederskribent i Corriere della Sera Giovanni Sartori til å reagere. Kashetu er øyenlege, skriver han. Hva i all verden vet hun om integrasjon? Lang tids hevdvunne prinsipper må ikke kastes overbord med lett hjerte. Hvorfor ikke bare la den permanente oppholdstillatelsen gå i arv?

Tidligere var det som regel sånn at jus soli gjaldt i den nye verden, eller under enhver omstendighet underbefolkede land som hadde behov for nye innbyggere, mens jus sanguinus gjaldt for stasjonære befolkninger som i århundrer hadde bebodd et bestemt territorium. I dag er denne regelen blitt brutt i mange land pga. den dominerende tredje verden-romantikken, og fordi venstresiden, som hadde mistet ideologien sin, har viet seg til kampen (ansett som opplyst og fremskrittsvennlig) for å holde dørene åpne for alle, herunder også overbefolkede land som dertil er plaget av en meget høy ungdomsledighet.

Sartori utdyper denne hyppig ignorerte økonomiske siden ved spørsmålet:

I øyeblikket overlever de altfor mange ungdommene med unyttige universitetseksamener, fordi vi forsatt har utvidede familier (ikke kjernefamilier) som klarer å forsørge dem.

Men til slutt kommer det samme til å skje som skjedde under den store og lange depresjonen i USA etter 1929: På et eller annet tidspunkt blir de arbeidsledige tvunget til å akseptere en hvilken som helst jobb, også jobber man rynker på nesen av. Men statsråd Kyenge sier at innvandrerne er en «vekstfaktor», gitt at nesten hver tiende næringsdrivende i Italia er utlending. Og hvor mange italienske næringsdrivende er gått konkurs nettopp av den grunn? Mange flere, viser statistikken. Skjønt disse sammenligningene er ikke helt gode, siden «næringsdrivende» er et tøyelig begrep. Start en bitte liten sjappe, og du er næringsdrivende. Og hvor mange utlendinger er det som reker langs gatene og gjør dem utrygge?

Det er også en familiemessig side, som de færreste ser ut til å bry seg om også i Norge.

Integrasjonsministeren har uttalt at Italia er et blandet land. Dvs. hun benytter et uttrykk som er kommet på moten i Italia, nemlig «meticcio», som kan bety både mestis, raseblandet og kryssbefruktet. Sartori harselerer med statsråden som har kastet seg på denne moten.

Hvis den italienske staten gir henne penger til å kjøpe seg en liten ordbok, vil hun oppdage at en mestis er en person er en person født av to foreldre med forskjellig etnisk bakgrunn. I så måte er f.eks. Brasil et meget blandet land. Men Italia er det virkelig ikke. Blant bøndene var det i sin tid regnet som sunn fornuft å skaffe seg «kone og kveg fra hjemstedet». Og selv i dag er det stor motstand mot blandede ekteskap, i særdeleshet hos muslimer. Men det som tar kaka er at vår innbilte integrasjonsekspert tar det for gitt at de afrikanske og arabiske barna som blir født i Italia, automatisk er «integrerte» borgere.

Avslutningsvis spør Sartori om ministeren ikke har hørt om det alt annet enn uproblematiske samkvemmet mellom muslimer og hinduer på det indiske subkontinent, som ikke er integrert med hverandre etter tusen år.

Når det er lettere å tro at Italia vil unngå å la seg overkjøre av menneskestrømmen enn at Norge gjør det samme, henger det også sammen med at spørsmål som disse kan diskuteres på hedersplass i landets newspaper of record uten at noen løfter et øyenbryn.

 

L’Italia non è una nazione meticcia