Sakset/Fra hofta

Hvis man skal tolke finansministeren i beste mening, og det bør man vel, hvordan skal man gi mening til de fra Stortingets talerstol oppgitte ti tusen kronene for hver nye innbygger til ekstra investeringer i infrastruktur?

La oss gripe spørsmålet an fra grunnen av.

Hvis man ser all norsk infrastruktur under ett – veier, jernbaner, vann- og kloakknett, strøm- og telefonnett, havner, flyplasser, skoler, sykehus og andre offentlige bygninger etc. – er det åpenbart at verdien av alt dette langt overstiger 10.000 kroner pr. innbygger, altså tilsammen 50 milliarder kroner, i anskaffelseskostnad. Beløpet kan kanskje ganges med hundre.

Burde ikke behovet for ekstra investering i infrastruktur i så fall ganges med den samme faktoren, for dermed å bli i størrelsesorden en million kroner pr. person?

Ved nærmere ettertanke innser en at det er urimelig. Hva nå enn Høyesterettsbygningen eller banelegemet på Nordlandsbanen koster, trenger man ikke investere mer i disse bare fordi det er kommet en kvart million nye mennesker til riket på fire år.

Det er altså åpenbart at en god del av den offentlige infrastrukturen ikke trenger å bygges ut mer pga. en viss befolkningsøkning. Men det behøves utvilsomt endel nye bygninger, veier og jernbaner samt strøm-, vann- og kloakknett her og der.

Kan alt dette bygges ut for ti tusen kroner pr. person?

Det lyder urealistisk. Men hva skjer dersom man rent faktisk bruker ti tusen kroner pr. person? I så fall må man øke utnyttelsesgraden til mye eksisterende infrastruktur uten å bygge den ut. Det betyr i praksis et større press på skoler, sykehus, veier, jernbaner, vannforsyning etc.

Lyder ikke det – tatt i betraktning korridorpasienter, bilkøer, utilstrekkelig Maridalsvann etc. – som et ganske bra portrett av samtiden?

Det som skjer er altså at det bygger seg opp et etterslep. Nødvendige investeringer utsettes, og dermed gir de foreløpig ikke utslag på regningen. Og om man ser etter, er det akkurat det Johnsen unngår å si direkte i sin søvndyssende innledning til svaret på spørsmålet fra Tybring-Gjedde.

Bereg­nin­gene av mer­ut­gif­tene tar utgangs­punkt i anslått utgifts­nivå året før. […] Utval­gets fram­skri­vin­ger av utgifts­be­ho­vet byg­ger såle­des på en for­ut­set­ning om at real­ka­pi­ta­len innen­for de ulike tje­neste­om­rå­dene end­res i takt med utvik­lin­gen i befolk­nin­gen.

Men hva om realkapitalen ikke blir endret i takt med befolkningsutviklingen, slik en rekke nyhetsmeldinger kan tyde på? Da gjelder ikke lenger Johnsens resonnement, for en viktig forutsetning er borte.

TBUs anslag byg­ger på at de enkelte inves­te­rin­ger gjen­nom­fø­res etter hvert som tje­nes­tene skal leve­res, ikke som et engangs­be­løp når en kom­mune even­tu­elt får en ny innbygger.

Men som vi har sett blir investeringene gjennomført etter at tjenestene er levert en stund med utilstrekkelig infrastruktur. Kostnader som en dag blir uunngåelige er dermed ikke med i Johnsens bokføring. Man må altså gå inn i de regnskapsmessige detaljene for å se at Johnsen kreativt hoster opp et presentabelt beløp i et valgår hvor man for all del ikke skal snakke om hva innvandringen koster.

Johnsen (eller en hvilken som helst ingeniør) vet at beløpet egentlig er feil, men finansministeren lyver rent teknisk ikke, for han lar svarets sannhetsverdi avhenge av en forutsetning som ikke er nærmere undersøkt, og må vel derfor heller sies ikke å anstrenge seg nevneverdig for å hjelpe andre med å oppdage sannheten.