Sakset/Fra hofta

Stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde (FrP) stilte den 23. april et spørsmål til finansministeren vedrørende økte offentlige utgifter som følge av befolkningsveksten.

Fra 2009 til 2013 har befolkningen i Norge økt fra 4.799.252 til 5.051.275 innbyggere, og dette er en befolkningsvekst på 252.023 personer. Dersom hver nye innbygger krever offentlige infrastrukturinvesteringer på 150.000 kroner hver, vil befolkningsøkningen ha medført et investeringsbehov på 37,8 mrd. kroner. Hvilke tall bruker regjeringen for investeringsbehov per nye innbygger?

Bakgrunnen for FrP-representantens estimat var oppjustering av et beløp nevnt i en tidligere rapport fra et konsulentselskap. I går kom svaret fra finansminister Sigbjørn Johnsen etter en søvndyssende innledning:

Teknisk beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi (TBU) utarbeider hvert år anslag for kommunesektorens merkostnader som følge av endringer i befolkningen. Beregningene av merutgiftene tar utgangspunkt i anslått utgiftsnivå året før. Avskrivninger på kapitalen inngår i brutto driftsutgifter i KOSTRA og dermed også i utgiftene som ligger til grunn for beregningene. Utvalgets framskrivinger av utgiftsbehovet bygger således på en forutsetning om at realkapitalen innenfor de ulike tjenesteområdene endres i takt med utviklingen i befolkningen. TBUs anslag bygger på at de enkelte investeringer gjennomføres etter hvert som tjenestene skal leveres, ikke som et engangsbeløp når en kommune eventuelt får en ny innbygger.

Den samlede merkostnaden av befolkningsutviklingen anslås av TBU til om lag 2,5 mrd. 2013-kroner per år i perioden 2009-2013 for kommunesektoren sett under ett.

Rask hoderegning viser da at Johnsens estimat av investeringsbehovet er ca. 10.000 kroner for hver nye innbygger.

Den arme borger kan således ende opp med å bli en smule forvirret. Koster infrastrukturen til nye innbyggere ti tusen kroner eller hundre og femti tusen kroner pr. person? Det siste beløpet er femten ganger større enn det første.

Man mistenker kanskje at Tybring-Gjedde smører litt tykt på, mens Johnsen kamuflerer noen kostnader blant djevlene i detaljene. Ikke desto mindre er det fascinerende med en slik forskjell, for Stortinget skal altså i prinsipp ta stilling til viktige spørsmål uten engang å være sikker på størrelsesordenen til relevante utgifter. Det er litt som om en kompisgjeng skulle gå ut på byen en kveld uten å være sikre på om halvliteren kostet 20 kroner eller 300 kroner eller noe et sted imellom, rent bortsett fra at de folkevalgte styrer en nasjon.

Avviket illustrerer også forvaltningens makt. Om man ønsker det, kan man se bort fra de beregningene som er minst spiselige politisk, og fremlegge noen helt andre som den objektive sannhet. Skulle man få bukt med noe slikt, måtte stortingsrepresentantene sette seg inn i de tekniske detaljene, formodentlig skrevet på en måte som får det å lese dem til å virke som en slags straff, og enhver kan jo tenke seg hvordan dét ville gå.

 

PS. I fjor uttalte Oslos skolebyråd Torger Ødegaard at hovedstaden skulle bruke tre milliarder kroner på skolebygg i 2013. Noe er naturligvis vedlikehold, slik at ikke alt skyldes økningen i antall unge innbyggere, men det setter realismen i Johnsens anslag på 2,5 milliarder til all infrastruktur i hele landet grunnet fire års befolkningsøkning, i et visst relieff.

 

Stortinget: Skriftlig spørsmål fra Christian Tybring-Gjedde (FrP) til finansministeren