Sakset/Fra hofta

De to tsjetsjenske brødrenes terror reiser, som i tilfellet Behring Breivik, spørsmålet om hva slags psykologisk prosess som ledet til katastrofen. Man har her tilsynelatende å gjøre både med fremmedgjøring og ideologi.

Alessandra Farkas har intervjuet forfatteren André Aciman for Corriere della Sera (papirutgaven 21. april). Han ser ut til å antyde at det er fremmedgjøringen som kommer først.

For en av de fremste fortolkerne av fremmedgjøringen som rammer de «nye» innvandrerne, er det lett å se inn i de to tsjetsjenske brødrenes sinn: «Du er rasende, for ethvert forsøk du har gjort på å integrere deg har mislyktes, og du angrer på at du har kastet vrak på dine gamle verdier,» sier André Aciman, forfatteren av Out of Egypt. «Du blir alene med et sterkt sinne som ulmer under asken i årevis, innen det bryter ut på eksplosivt vis.»

Aciman ble født i Alessandria i en sefardisk jødisk familie av tyrkisk opphav, men flyktet til Italia for å unnslippe jødeforfølgelsene fremmet av president Nasser, og dro siden til USA. I sin siste bok Harvard Square forteller Aciman historien om en ung egyptisk student i ferd med å ta en mastergrad ved Harvard, og som ønsker å assimileres i sitt nye hjemland, men som blir betatt av den djevelske tiltrekningskraften til Kalaj, en karismatisk og halvveis fallert arabisk taxisjåfør, og med det risikerer å søle bort en lovende karriere som lærer.

«Historien jeg forteller i boken minner sterkt om brødrene Tsarnaev. I likhet med Kalaj var 26-åringen Tamerlan allerede for gammel da han flyttet til USA. Han gjør det da også dårlig på skolen, han har problemer med loven, og klarer ikke å oppnå statsborgerskap. Dzhokhar, den yngre broren, er derimot fullt integrert, og på skolen er han godt likt av både lærere og medelever, innen han blir villedet av storebroren og ender i en ond sirkel.»

Da Obama talte til nasjonen, spurte også han seg hvordan det var mulig.

Etter at foreldrene flyttet tilbake til hjemlandet, inntok Tamerlan en faderlig rolle overfor lillebroren, og utøvet en total innflytelse over ham. Dzhokhar ble marionetten hans av lojalitet og hengivenhet.

Hva slags dynamikk har denne tiltrekningskraften som den absolutte ondskapen øver på enkelte?

Jeg forteller om det i første person i den delen av boken min hvor de hvite angelsaksiske lærerne mine inviterte meg til å sitte sammen med dem i kafeen, samtidig som de lot meg forstå at jeg ikke var velkommen. En moralsk ørefik som får meg til å si at «hvis jeg hadde et maskingevær, ville jeg massakrere dem alle sammen», for deretter å bli henrykt over å ha følt et så sterkt hat. Det er ikke tilfeldig at de to tsjetsjenske brødrene lot sitt hat eksplodere på Patriot’s Day, som er årets viktigste merkedag i Boston. Det er som om de ville understreke: oss utlendinger mot dere amerikanere.

Og mot Boston, eller rettere sagt Cambridge?

Nettopp. Brødrene Tsarnaev bodde i Cambridge, et av de rikeste og mest prestisjefylte, symbolske stedene i verden. Her finnes universitetet hvor de rike og mektige sender barna sine: Harvard. Det å møte knoppene til det amerikanske aristokratiet hver dag, og innse hvor forskjellig du er og hvor langt du står fra disse, kan være giftig.

Er det vanskeligere å realisere den amerikanske drømmen i dag?

USA er verdens mest gjestfrie land. Du tilbys et hjemland uten å måtte oppgi din identitet, så lenge du respekterer dets regler, som imidlertid ikke blir påtvunget som i Frankrike eller Russland. Noen republikanske politikere er alltids på krigsstien mot utlendinger, men de lykkes ikke av den enkle grunn at det er for mange av dem. Den virkelige faren er en annen.

Hvilken?

At våpen kommer i hendene på ungdommer ute av likevekt, som Adam Lanza, på marginaliserte ungdommer som Tamerlan, eller lettpåvirkelige ungdommer som Dzhokhar. Den nye innvandringsbølgens USA er fullt av ungdommer som disse, de er tidsinnstilte bomber som radikal islam, det eneste som er upåvirkelig av den amerikanske drømmen, kan få til å eksplodere. Det er skjedd i England og Frankrike, og det kan skje hos dere i Italia også.

At lignende tidsinnstilte bomber kan utløses blant andre enn innvandrere, er åpenbart. Hva slags skade et ødelagt sinn kan anrette, vet vi bare så altfor godt.

Selv om man skulle bli forskånet fra gjentagelser av ekstreme ugjerninger som Behrings Breiviks, kan man aldri utelukke at det klikker for flere enn ham. Men hva kan man gjøre for å hindre ytterligere fremmedgjøring av et villfarent sinn? Ikke godt å si, men det hjelper neppe å vri det opp og henge det ut til tørk.