Sakset/Fra hofta

Revolusjonen i Europa ledsages hele tiden av skiftende fortellinger. En gang het det at invasjonen skulle redde statsfinansene. Nå kommer helt andre signaler fra et av Europas mest invaderte land. Enten integrerer vi de nyankomne, ellers ender vi opp med et splittet samfunn, heter det nå.

«Vi bør være rede til å integrere de som er kommet til vårt samfunn og etter all sannsynlighet ikke vil dra sin vei, fra første stund av», sier den tyske økonomen og samfunnsviteren Gert G. Wagner, ifølge Die Welt. Formaningen fra Wagner – som er styremedlem i Deutsche Institut für Wirtschaftsforschung (det tyske instituttet for økonomisk forskning, DIW) – gjelder fremfor alt ansettelse av flyktninger, og den ledsages av en advarsel:

Samtidig advarer han mot en splittelse av samfunnet. Skulle ikke integrasjonen lykkes, ville det i verste fall true med tilstander som i Frankrike eller USA, hvor svært store befolkningsgrupper knapt har sjanser eller perspektiver i livet.

Fremveksten av privatskoler er et av de «svært, svært alvorlige» tegnene Wagner ser til denne splittelsen.

Analysen forteller mye om den nordeuropeiske kombinasjonen av innbilskhet, moralisme, tunnelsyn og manglende konsekvenstenkning som Tyskland har en lang historikk for å ha utviklet til perfeksjon.

For skulle Tyskland liksom ha noen slags gudegitte forutsetninger for å lykkes med en sosial ingeniørkunst som hverken franskmenn eller amerikanere har fått til?

De som måtte finne på å ivareta sine egne interesser, for eksempel ved å ansette den beste kandidaten til en jobb eller velge den beste skolen for sine barn, skal heretter kjenne et stikk av dårlig samvittighet: Hvis man ikke ansetter flyktninger eller lar barna frekventere skoler med et sterkt innslag av flyktningers barn, gjør man seg samtidig skyldig i at integrasjonen mislykkes og samfunnet splittes. Det nye Tyskland er tilsynelatende «über alles».

Hva skjedde forresten med alle de tilsidesatte og glemte menneskene som bodde i Tyskland fra før? Burde ikke Wagner oppfordre arbeidsgivere til å ansette disse også, eller utgjør flyktningene som ikke spontant glir inn i det tyske samfunnet, et utenforskap av første klasse, mens de marginaliserte innfødte har et digert nummer to skrevet i pannen?

Når vanlige tyskere ikke blir med på Wagners lek, er det kanskje fordi de ikke har noen særlig lyst til å oppgi de tingene som stadig fungerer. Og hvilket signal ville det sende til resten av menneskene i verden som ikke er kvalifisert for arbeidsmarkedet i Europa, at det ikke gjør noen ting, for autoritetspersoner her i verdensdelen tar til orde for å gi dem jobber likevel?

Et overblikk over tingenes tilstand burde mane Wagner og likesinnede til ettertanke:

I Tyskland var nesten 600.000 flyktninger registrert som arbeidsdyktige mottagere av sosialtrygd ved midten av 2017 (…) Det er en økning på mer enn 250.000 personer siden 2016. Færre enn 200.000 flyktninger hadde ved midten av året jobber med pliktig sosialforsikring.

Faktum er altså at Tyskland har importert en trygdeklasse – og på toppen av den en kriminell klasse av nordafrikanske ungdommer som er blitt sendt ens ærend til Tyskland for å drive vinningskriminalitet for til fordel for familien i hjemlandet.

Om noen hadde rotet det til så fryktelig som ledere i det private næringslivet, ville de ha blitt byttet ut, og den nye ledelsen straks forandret strategi og etter beste evne forsøkt å dempe skadevirkningene av forgjengernes feilaktige sådan.

For skadevirkningene kan de ikke trylle seg bort fra. De får sine egne ghettoer. Sie schaffen das. Vi står fritt til ikke å kopiere katastrofen på samme skala.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok fra Document Forlag her!