Kommentar

Når begynner en historie? spør Morten Strand i Dagbladet og tenker på de to guttene som fant på å bombe et stort idrettsarrangement og således føyde enda et skammens kapittel til terrorens historie.

– Boston-bomberne ble trolig innhentet av sin genetiske historiske, lyder topptittelen.

Historie eller genetikk, begge deler skal forklare hvorfor de to kastet spikerbomber mot forsvarsløse tilskuere og løpere.

Tsjetsjenernes historie er interessant og vel verdt å ha med seg. Men kan den forklare hvorfor to gutter som fikk sjansen til et nytt liv i USA valgte å begå massedrap på sivile? Er det noen annen gruppe som liberale kommentatorer ville valgt å «forstå» på denne måten?, for forklaringen ligger faretruende nær en terskel hvor man «forstår» i betydningen relativiserer eller unnskylder.

Har vi sett noen eksempler på at f.eks. jødenes lidelseshistorie er blitt brukt som forklaring på at israelske soldater fra tid til annen er harde i klypa? Det motsatte er tilfellet. Hvis de er det, er det bevis på at de er som nazistene. Parallelt skulle tsjetsjenske overgrep være bevis på at de er blitt som de russiske undertrykkerne. Det er langt mer prosaisk. I stedet velger man å se deres kamp som tragisk og heroisk. Det er en romantisering av vold.

Hvorfor denne uvilje mot å se deres handlinger i all sin heslighet og brutalitet? Finnes det i det hele tatt ett forsonende element? Ensomhet? Tamerlan skaffet seg amerikansk kone, en legedatter som konverterte for hans skyld. Dzjokhar var tilsynelatende godt integrert. Men han hadde altså en helt annen side, og det er den Morten Strand ikke berører, men som amerikanerne er opptatt av: Hvordan kan vi stole på nye mennesker hvis de bærer på en skjult identitet? Dette berører selve fundamentet for et innvandrersamfunn: tillit, og det burde berøre også en norsk journalist anno 2013: Kan vi stole på menneskene som kommer hit? Aftenposten har dokumentert at det er mange titusener av mennesker her med en – i myndighetenes språkbruk – «sannsynlig» identitet.

Men fra det beskrivende til det substansielle: Hva fikk brødrene til å forstille seg? Svaret ligger etter alt å dømme i det politisk-religiøse. Det moderne USA er jahilya, det før-islamske, hedenske samfunnet som fortjener å ødelegges.

At et samfunn som har gitt brødrene så mye, fortjener å ødelegges, sprenger forestillingsevnen til de fleste. Det er baksiden av månen.

Men guttene er ikke alene. De deler tankene med noen, med mange, i mange variasjoner.

Morten Strand nevner at tsjetsjenernes store helt, imam Shamil, var mer enn en vanlig kriger.

Han var en veldig hellig mann som innførte strenge sharialover der han kom, og han ble imam av det kaukasiske emiratet, det samme emiratet som dagens geriljakrigere i Tsjetsjenia og Dagestan vil gjeninnføre.

Det finnes altså en forbindelseslinje som går 150 år tilbake. Uten at Strand sier det eksplisitt, er han nok klar over at guttenes mål er det samme: et emirat, et samfunn som styres av religionen.

Sier det noe om at historien betyr noe på en måte som har direkte betydning for oss? Så direkte at det kostet tre mennesker livet og rundt 170 sårede? Forbindelseslinjene er således ikke teoretiske, ikke romantiske, de gir seg utslag i sprengte kropper og sinn. Burde ikke dét avfødt noen tanker hos Strand: Hva slags prosjekt er dette som lever videre etter 150 år? Er det samme prosjekt som Shamil hadde, nå omplantet til moderne virkelighet? Er det slik religionen reagerer i møte med moderniteten? I så fall har det noen ganske sterke konsekvenser for omgivelsene som lever av og i denne moderniteten.

Flere sa etter Boston-bombene at de ville løpe igjen, at det gjaldt å ta tilbake sporten. Man skulle trosse dem som ville slå oss med frykt. Virkelig? Dette forutsetter at det ble med de to bombene. I hvor mange løp ville man risikere lemmene, for ikke å snakke om sine egne barns liv.

boston.martin-richard

Hvis du hadde hatt en gutt som Martin Richard, ville du tatt ham med på neste maraton i ren trass? Ikke jeg. Det finnes bare én original, og du risikerer ham ikke for å trosse noen eventuelle galninger. Slik tvinger terroren oss til å endre våre liv, og det er rasjonelle avgjørelser.

Men det som ikke er rasjonalt, er å forstå, rasjonalisere og relativisere motivene for terroren og terrorhandlingenes betydning. It is all in the mind. Det trenger vi ikke. Vi trenger tvert imot å konfrontere denne mentaliteten, som har erklært krig mot det sivile samfunn. Bittert, hardt, tøft å ta inn? Men sant.

Be careful what you wish for

Lenger inn i avisen skriver Inger Merete Hobbelstad om en ny bok om Marcel Prousts romansyklus «På sporet av den tapte tid»: Professor Karin Gundersen har skrevet om hvordan fortida alltid er til stede i øyeblikket, i romanen og i oss.

– Tid er ikke noe konstant, sier Gundersen.

– Den kan gå fort eller sakte. Episoder fra andre tider blander seg i det vi opplever. Vi ser ikke bare denne dagen, dette nuet. Fortida er hele tiden nær oss. Det er noe vi opplever, hele tiden, men det er ikke alltid vi tematiserer det overfor oss selv.

Terroren intensiverer, trykker sammen tiden, og presser oss inn i et drama andre har regissert. I USA svarte myndighetene, støttet av sivilsamfunnet på nett, og det ble en jakt, en jakt for å identifisere de mistenkte, som i neste omgang ikke lot seg innringe, men valgte å gå til angrep – igjen. De drepte én politimann og skjøt en annen. Dette er det lett å glemme. De valgte å føre krig til det siste.

Når man hører hva slags videoer som den eldste Tamerlan la ut på YouTube, er ikke motivet vanskelig å forstå. Graden av bistand fra utenforstående gjenstår å avklare, men graden av påvirkning kjenner vi. Den glimrer med sitt fravær i Strands forklaring; i stedet blir det historien og genetikken som er nøkkelen. Skjebne, nærmest – ikke innholdet i påvirkningen. Ikke det faktum at tsjetsjenere er blitt leiesoldater i den internasjonale jihad-bevegelsen. De er overalt. Fra Afghanistan til Somalia og Algerie.

Vippepunkt

Det krever bare en liten anstrengelse å anlegge et mer kritisk blikk. Hvis historien gjelder for tsjetsjenerne, hvorfor ikke alle, hvorfor ikke jødene, hvorfor ikke oss? Be careful what you wish for. De som vil forstå islamistisk terror, åpner lett en Pandoras eske. Det som gjelder som forklaringsprinsipp for muslimsk frihetskamp, kan vel like gjerne gjelde vestlig eller folk med kristen kultur og tro? Hvis tsjetsjenerne har ført frihetskamp, hva da med spanierne som førte krig i 200 år for å fordrive maurerne fra sitt land? Les artikkelen på wikipedia: Expulsion of the Moriscos.

Hvis ånden først er sluppet ut av flasken, er det gjort. Hvis historien bestemmer tsjetsjenerne av i dag, hvorfor skulle ikke det samme gjelde oss? Hvorfor skulle ikke flere hundre års krig med islam være like bestemmende for oss? Eller har vi opphevet historien? Den som tror det, er en tosk.

Svaret er balanse. Ikke Saladin-dager for statlige penger, men balansert historie. «Balansert» vil si å tåle historien. For budskapet fra Boston er hardt og brutalt. Tåler vi det? «Tsjetsjenia er kommet til USA» ville vært en annen vri på Strands artikkel, og den ville gitt oss mye mer å tenke på.