Kommentar

Reaksjonene og forklaringene på volden på Nordbybråten transittmottak i Våler eksemplifiserer nok en gang at erkjennelsen hos medier og myndigheter later til å stå stille. Den læreprosessen man er avhengig av for å mestre oppgaver ellers i samfunnet, fungerer ikke i spørsmål som berører asylsøkere.

Manglende åpenhet: Man legger lokk på opplysninger om negative hendelser. Først het det at bakgrunnen var en krangel mellom tsjetsjenske og kurdiske kvinner, som ledelsen ved mottaket trodde var bilagt. Tsjetsjenernes angrep fremsto som uforståelig. Så kom det frem at kurdiske menn hadde skamslått de tsjetsjenske kvinnene så de måtte flykte.

Styring av informasjonsstrømmen: Informasjonsleder i Utlendingsdirektoratet, tidligere journalist i Aftenposten Agnar Kaarbø, satt i NRK Søndagsavisen og forsikret at tilbakemeldingene de får er gode. Det går stort sett bra i mottakene.

Det slår en at Kaarbø uttaler seg i henhold til sitt mandat, som er å gi et mest mulig positivt bilde av UDI og asylpolitikken. Dersom han skulle begynne å gi ærlige svar, ville han raskt få beskjed om hvor skapet skal stå. Det er derfor offentlige etater og private firmaer så gjerne vil ha tak i erfarne journalister. De vet hvordan de skal sminke virkeligheten og avvæpne kolleger. Det later ikke til at journalister er blitt bevisstgjort om rollefordelingen. De fortsetter å utspørre informasjonsmedarbeidere som om de var ansvarlige personer som i god tro svarer etter beste evne. Det er å føre lyttere/seere/lesere bak lyset.

Gode intensjoner som erstatning for god politikk: I Norge har gode intensjoner erstattet god politikk. Politikk er gjenstand for rasjonelle vurderinger. Man innhenter mest mulig informasjon fra flest mulig kilder. Men når gode intensjoner blir politikkens essens som skal bevares for enhver pris, blir prosessen den omvendte: Man utestenger ubehagelig informasjon.

Man trenger ikke ha lest den interne korrespondansen i UDI for å forstå føringene. De fremgår tydelig av signalene som gis til offentligheten. For å kunne opprettholde dagens asylpolitikk må offentligheten forskånes for negative nyheter, da det vil gi vann på mølla til skeptikerne.

Det multikulturelle eksperimentet har imidlertid pågått så lenge at folk har hatt tid til å analysere sine erfaringer. De sammenholder det med hvordan de oppdrar barn og får skikk på sine egne liv og drar noen konklusjoner: Myndighetene er ute av stand til å korrigere oppførselen til asylsøkere/innvandrere. De vanlige regler for sosial korrigering er suspendert.

I det aktuelle tilfellet – sammenstøtet mellom kurdere og tsjetsjenere – er noen «sannheter» åpenbare: Begge kommer fra kulturer der vold brukes til å håndheve sosiale normer innen egen kultur. Når representanter for ulike grupper kolliderer, tar man seg rett til å drive selvjustis overfor andre – med vold. Hevn-spiralen, der krenkelser må hevnes med mye mer vold, slår inn. Det finnes ingen solidaritet mellom de undertrykte og forfulgte her. De dårligste sidene ved kurdernes og tsjetsjenernes kultur kommer til syne.

Dette har ikke noe med krig og personlige historier å gjøre. Volden er en del av gruppejustisen for begge folkegrupper. Den har en historisk bakgrunn, men selv i Tsjetsjenia og blant kurderne er disse metodene i dag under press. I Norge er de totalt uakseptable.

De virker samfunnskorroderende – de etser vekk tilliten mellom mennesker. Likevel greier ikke myndighetene se disse metodene for hva de er, og søker i stedet andre forklaringer som traumer og krig. Den norske offentligheten må også holdes i sjakk og ikke fordømme for sterkt, for det kan ødelegge vår tillit til «dem». Dette er å snu alle regler for menneskelig samkvem på hodet: Det er de som opprettholder sivilisert atferd som skal holde seg i tømme av hensyn til voldsutøverne! Myndighetene tar – populært sagt – barbarenes parti. Det er ingenting som er verre for samfunnets kapital av tillit. Dette sviket – denne skjønnmalingen – er verre enn innvandrervolden.

Aftenposten legger seg hver dag på sofaen og åpenbarer disse holdningene i sine lederartikler. Etter Nordbybråten-angrepet:

Vi vet at det ikke er mulig å unngå forskjellige former for konflikter i og rundt asylmottakene. Vi vet selvsagt også at mange asylsøkere bærer med seg indre og ytre spenninger når de kommer til Norge. Å tro noe annet vil være sørgelig naivt. Samtidig vet vi også at det vil være et helt urimelig krav til mennesker på flukt fra noen av verdens verste konfliktområder å forlange at de skal legge alt bak seg når grensen til Norge passeres.

Vold er ikke svaret, heter det, derfor må det slås ned på de som sto bak angrepet. Så kommer dagens tekst for den jevne borger:

Så kan vi som er i den privilegerte situasjon at vi ikke er asylsøkere på flukt, til gjengjeld forlange av oss selv at vi ikke skal dømme alle asylsøkere etter det som skjedde ved Nordbybråten transittmottak. Det er unntaket, og ikke regelen, som nå preger nyhetsbildet. Det gjør vi klokt i å huske på, når vi nå fristes til å pleie det som finnes av fordommer hos oss selv.

Nei, borgerne dømmer ikke alle asylsøkere. Men de dømmer myndighetene som ikke er i stand til å si fra hva som er uakseptabelt i Norge. Tsjetsjenerne og kurderne kan ikke praktisere den voldelige del av sin kultur i Norge. Men da må myndighetene kjenne sitt ansvar og stanse volden i utgangspunktet. Det gjør man ikke. Man lukker øynene. Dermed tyr tsjetsjenerne og kurderne til den formen de er vant med for å løse konflikter.

Vold er blitt bannlyst i det norske samfunnet. Det tolereres ikke, noe som innpodes helt fra barnehaven. Men myndighetene greier ikke hamle opp med og korrigere volden hos innvandrere, av redsel for sine egne fordommer.

Myndigheter og medier er i ferd med selv å bli en del av de uakseptable kulturene.

Det blodige angrepet