Noe av det mest bekymringsfulle med utfallet av Breivik-saken er ikke resultatet i seg selv, men måten det ble oppnådd på. Offentliggjøringen av psykiatrirapporten skjedde som følge av et lovbrudd, uten at lovbruddet fikk noen konsekvenser for de involverte eller at publikasjonen ble forsøkt hindret av nettopp denne grunn.

Det inntrufne gjorde at spillereglene for prosessen ble helt annerledes. For mens de offentlige kritikerne av rapporten fikk stor plass i mediene, valgte de to psykiaterne å holde seg til reglene, dvs. ikke å kommentere saken før dommen er rettskraftig, og ikke anerkjenne mediene som domstol ved å ta den faglige striden der — en oppgave som ville ha vært umulig. Lovbruddet ble altså avgjørende for sakens utfall, mens de som har fulgt loven til punkt og prikke sitter igjen med en slags offentlig Svarteper for å ha gjort sin plikt.

Prosessen ble dermed en slags velsignelse av at lovbrudd er i orden så lenge det skjer i en høyere saks tjeneste: Ved å få saken ytterligere belyst, fikk retten angivelig et bedre grunnlag for å treffe sin beslutning. I kraft av denne overbevisningen kunne pressen påberope seg den noble rollen den gjerne poserer i — mens opplagstallene synker og ansatte sies opp.

Dette avføder umiddelbart minst to spørsmål. Fikk retten et bedre grunnlag? Og var det i så fall uproblematisk at det skjedde som følge av uregelmessigheter? Det er ikke gitt av svaret er ja på noen av spørsmålene.

Hva angår grunnlaget for vurderingen, ble dette i hovedsak lagt i mediene gjennom mange måneder i forkant av rettssaken, og var som sådan heftet av minst tre problemer: For det første at det skjedde i noen få norske redaktørers regi, uten mandat, uten kompetanse og med sensasjonshungeren som drivkraft; for det andre at psykiaterne av respekt for reglene unnlot å ta til motmæle mot kritikken, hvilket innebar at saken ikke ble så godt belyst av den ene part som mulig; for det tredje at diskusjonen ble preget av de mest meddelsomme personene tilhørende psykiatrifaget.

Dette siste er overraskende lite omtalt. Det er en gyllen regel at en lege ikke stiller diagnose på en pasient han eller hun ikke har undersøkt. Så hvis man spør 166 leger og får svar fra 66 av dem, slik VG gjorde for å varme opp til domsavsigelsen, er det høyst tvilsomt hvorvidt det er de 66 smarteste, mest uavhengige, mest erfarne eller mest etiske som svarer. Et stort flertall ville altså ikke svare. Tomme tønner ramler som kjent mest. Ramlet de helt inn i kjennelsen også?

I dagens kommunikasjonssamfunn ville det trolig ha vært vanskelig å forhindre spredningen av rapporten så snart den var publisert. Men den erkjennelsen burde ha fått retten til å innse at spillets regler ble endret: Noe som skulle ha vært konfidensielt, var det plutselig ikke lenger. Når noe etter reglene holdes konfidensielt, er det fordi gjeldende regelverk er bygget på en oppfatning om at offentliggjøring kan være skadelig. Hva ble gjort for å bøte på skaden? Ingenting. Fantes det virkemidler for å gjøre det? Kanskje ikke formelt, men man kunne ha vurdert å se gjennom fingrene med ett og annet, slik man gjorde med publikasjonen av rapporten.

Kanskje det kunne ha blitt vurdert å gi Husby og Sørheim krystallklare signaler om at taushetsplikten deres ikke ville blitt håndhevet for å sikre fair play? Kanskje retten burde ha slått ring om sine egne sakkyndige eller på annen måte ha bidratt til at behandlingen i mediene ble mer balansert, siden de nå engang ble en offentlig domstol? Eller kanskje man heller enn å utnevne kun to nye sakkyndige — hvilket som verst tenkelige utfall førte til påstand mot påstand mellom jevnbyrdige, og overlot til dommerne å ta stilling til noe de ikke har peiling på — kunne ha opprettet et bredt sammensatt organ av tallrike kompetente personer utnevnt i kraft av sin faglige autoritet snarere enn sin meddelelsestrang, slik at tvilen ville blitt minst mulig?

For tatt i betraktning hvilket særegent kasus massemorderen uomtvistelig er, ville kun en fri og åpen vitenskapelig diskusjon mellom flest mulig kompetente psykiatere ha resultert i en konklusjon heftet med minst mulig tvil, en konklusjon som kanskje vil foreligge en gang i fremtiden når den psykiatriske vitenskap har studert Breiviks kasus grundig — et opplagt tema for en konferanse. I stedet endte det med at retten stilte seg til doms over sakkyndige den selv hadde nedsatt. Gir det større rettssikkerhet? Og hvem har lyst til å være sakkyndig i viktige saker av stor allmenn interesse etter noe slikt?

Men anta nå at tingrettens kjennelse samsvarer med sannheten. Var i så fall kostnaden forbundet med å oppnå den kanskje en smule høy? Veier en korrekt tilregnelighetsdiagnose i et grensetilfelle så tungt at man med lett hjerte ser gjennom fingrene med at premissene for dommen praktisk talt ble skrevet i avisene som følge av et lovbrudd? Er det uvesentlig at det med god grunn kan stilles spørsmålstegn ved domstolens uavhengighet, og at det skjedde fordi prosessen ikke forløp i samsvar med reglene?

Tilsynelatende var omeletten fristende nok til at disse eggene kunne knuses. Man rettferdiggjør det gjerne med at denne saken var så spesiell, men var ikke noe av poenget at den skulle gjennomføres som enhver annen rettssak i samsvar med alminnelig skikk? Det skurrer altså når en uryddig prosess omtales som en verdig eller korrekt gjennomført rettssak, og insisterer på at den ikke ble det sirkuset den vitterlig ble. Ettertenksomhetens dom kan bli en ganske annen.

 

Torgeir Husby står frem i VG: – Vi gjorde en usedvanlig grundig jobb

Les også

-
-
-
-
-
-

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂