Sakset/Fra hofta

Den folkelige religiøsiteten i Sør-Italia gjør seg gjeldende ved kirkeårets samtlige høytider, men sjelden kommer den så sterkt til uttrykk som langfredag. Jeg ankommer Piazza Mercantile i Bari femten minutter for sent til å se hele den tradisjonelle prosesjonen som snor seg gjennom de smale gatene i gamlebyen, og jeg bestemmer meg for å ta en snarvei til San Nicola-basilikaen, hvor den etter sigende skal befinne seg tredve minutter senere.

Men noe gjør at jeg blir stående en liten stund før jeg går. Det er seks-sju år siden jeg beskuet langfredagsprosesjonen, og jeg hadde rent glemt hvor usigelig trist den er, ikke minst takket være den klagende og mollstemte musikken fra de tallrike messingblåserorkestrene som går mellom alle statuene båret på skift av åtte-ti menn kledd i sorte kapper, som i pakt med skikk og bruk skrider langsomt frem idet de vugger fra side til side.

Noen av menneskene som har tatt oppstilling i enden av piazzaen gjør korsets tegn, andre snufser en skvett. Flere av dem er eldre som ikke gir inntrykk av å være mye ute. Trolig har de kommet seg til piazzaen for anledningen med yngre slektningers hjelp. En kvinne i førtiårene med et noe herjet utseende ser det hele fra en balkong i andre etasje. Idet korsfestelsesfiguren passerer og den sørgende Maria kommer til syne rett bak, går hun ned på kne. Man tar seg i å lure på om det er en ren innlevelse i Jesu eller morens lidelse, eller om hun også avreagerer smerte hun selv bærer på. Som om det kun var Maria som kunne forstå henne.

Etter fem minutter gakker jeg hen til mitt planlagte observasjonspunkt og ser prosesjonen fra begynnelsen. Hele historien blir gjenfortalt av de forbipasserende statuene. Blant tallrike skuelystne utenfra befinner seg også personer som bor i gamlebyen. Noen av dem har tatt med seg stoler, slik man gjerne ser i Puglia-regionens historiske bysentra om sommeren, da de brostensbelagte gatene fungerer som en slags forlengelse av boligene som mangler air-conditioning. Baris gamleby gir flashback til Jerusalem.

Den knelende Kristus-figuren i Getsemane passerer idet det kommer en gruppe høyrøstede og våryre ungdommer av begge kjønn. De ser straks at dette hverken er tid eller sted for utagerende adferd. De blir stående og se på uten all verdens innlevelse, men de fornemmer at situasjonen ikke inviterer til morsomheter. Om de ikke hadde hatt oppdragelse, ville omstendighetene ha gitt dem den fornødne mengde av det der og da. De gamle menneskene i nærheten med ansiktet i alvorlige folder, kunne ha vært deres egne besteforeldre — mine egne kunne jeg ikke ha forestilt meg i en tilsvarende situasjon.

Idet statuen med apostelen Peter kommer forbi med den ledsagende hanen som minner om fornektelsen, bryter en eldre kvinne ut i høylydt gråt. De røslige bærerne setter Peter fra seg, en av sortkledde karene går bort til den sittende kvinnen, hjelper henne opp og ledsager henne bort til Peter-figuren. Hun tar korssmykket sitt og henger det på de foldede hendene hans. Jeg forstår ikke hva hun sier mellom hulkene, for hun ordlegger seg på den aller bredeste dialekt. Angrer hun på at hun selv har sveket noen?

Hele prosesjonen og livet rundt den griper og fascinerer meg, men til tross for at jeg har tilbrakt halvparten av mitt voksne liv i Italia, er jeg mer tilstede i egenskap av tilskuer enn deltager. Jeg tilhører samme sivilisasjon som mine sidemenn, og vi ser nok ganske likt på de fleste vesentlige ting. Men den nordiske reservertheten er lysår unna den mer teatralske måten å leve ut sine mer spirituelle sider på.

For de fleste menneskene rundt meg er disse opptrinnene en del av deres identitet; for meg blir det aldri det, selv om jeg skulle bosette meg i samme kvartal og bli her i førti år — de mest formative årene er tilbrakt på det trauste Østlandet. Trolig er det mange situasjoner som ville fremkalle tilsvarende tanker hos en italiener etter ti år av sitt voksenliv i Norge.

Det slår meg der og da at hvis folkene rundt meg skulle anvende den multikulturelle logikken på undertegnede, måtte de si om min tilbakeholdenhet med å delta i ritualene på stedet at «det er blitt mange måter å være italiensk på». Jeg må undertrykke en høyst upassende fnising.