Sakset/Fra hofta

Den hellige Frans’ gravkirke i den lille byen Assisi litt nord for Roma er kjent over hele verden for sin særdeles rike utsmykning, ikke minst de mange freskene av den tidlige renessansemaleren Giotto, og den beskues året rundt av et høyt antall tilreisende.

I Galatina, en omtrent like stor by nede på den italienske hælen, langt sør for Roma, ligger en kirke til minne om den hellige Katarina av Alexandria. Også den hadde fortjent å være verdensberømt for sin overflod av malerkunst, men den er knapt nok verdsatt på stedet hvor den befinner seg.

Det er tredje gang jeg forsøker å få sett ordentlig på den, der den ligger på en drøy halvtimes kjøreavstand fra det faste badestedet. De andre årene hadde jeg kommet ved gudstjenestens slutt klokken ett, og vaktene, som var langt mer interessert i å komme hjem til lunsj enn å ta seg bryet med å holde åpent for en skarve turist, bad meg ved begge anledninger bestemt om å skygge banen etter få minutter.

Denne gangen har jeg kjørt etter frokost. Huden trenger en halv dag uten solbestråling, og bølgene på stranden er litt for høye. Det er forholdsvis godt skiltet nesten helt frem til kirken, men i det siste veikrysset er det ingen skilting. Man er da ett kvartal fra monumentet uten å vite det, ikke ulikt endel steder i Napoli. Fasaden fremkaller ingen jubelbrøl. Den er Puglia-romansk, med rosevindu og portal med utskjæringer i den myke, gulaktige steinen på stedet som er vanlig i den yndige Lecce-barokken, men det er mange titalls fasader som denne i regionen, flere av dem flottere.

Vel inne i den bortimot tomme basilikaen, som også har elemeter av gotisk stil som spissbuer, møter blikket derimot en overveldende mengde fresker, med en nesten unik mengde illustrasjoner av bibel- og kirkehistorien. De dekker vegger, tak, søyler, vinduer, portaler – alt.

basilica-st-catarina

Hvordan kan det være mulig at denne juvelen praktisk talt er folketom midt i juni, kanskje den beste tiden på året for et besøk, og da turistsesongen er i ferd med å ta av?

Det er hundrevis av malerier, noen enkeltstående bilder av helgener, andre sykluser over bibelske og kirkelige temaer. To forskjellige sykluser er viet 1. Mosebok, fra skapelsesberetningen til syndefloden. Detaljnivået er imponerende, ned til hvert enkelt vers – skapelsen, Adam, navnene på dyrene, Eva, fikenbladet, fordrivelsen, Kain og Abel, arbeidet som straff…

Første kapittels annet vers lyder:

Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet.

Men hvor ofte ser man det tolket eksplisitt som her?

genesis-1-2
Som seg hør og bør finnes tallrike malerier over Jesu liv, det være seg dåpen i Jordan-elven,

jesu-daap-galatina

forklarelsen,

kristi-forklarelse

eller bønnen i Getsemane.

getsemane-galatina

To kvinnelige guider har oppdaget meg. De ber meg se opp i taket, hvor det finnes illustrasjoner av sakramentene, av dydene og av apostlene Peter og Paulus. De peker siden på Judas-kysset og Peters ørekutt, Lasarus’ oppvåkning fra de døde, og en serie bilder over Katarinas liv, evangelistene, kirkefedrene… De forklarer meg at her finnes malerier både i bysantinsk, napolitansk og toscansk stil – omtrent bare av ukjente kunstnere, trolig mange lokale. Noen steder er det tre lag med fresker. Kirken var blitt satt opp i det 14. århundre av en korsfarer som hadde vært på pilgrimsreise til Sinai-fjellet, hvor levningene etter St. Katarina angivelig befant seg, og det ble bygget et kloster til hennes ære.

Midt oppe i forklaringen blir jeg mest opptatt av en annen syklus, en uvanlig rik sådan, over Johannes’ åpenbaring. Igjen er detaljnivået slående. Basunene er på plass. I åpenbaringens tjuende kapittel fortelles det om en engel som låser djevelen inne i tusen år; her presenteres det på en måte som var egnet for analfabeter:

apokalypsen-20

Etter en halvtime er det kommet to andre besøkende, som straks får guidenes oppmerksomhet. Men her er nok malerier å se på i flere dager, et rikt utskåret tabernakel i tre blir til sammenligning uinteressant, og selv blir jeg gående rundt i lang tid etterpå. Nesten alene.

Noen uker i forveien har jeg iakttatt køen på mange hundre mennesker foran Markus-kirken i Venezia. Men her er i vi deep south. Statens jernbaner stopper i Lecce. For å komme seg videre sørover uten bil er det et lokalt selskap som befordrer en – Ferrovie del Sud-Est. Gjennom naturskjønne landbruksområder som moderniseres på verst tenkelige vis, ved at de unge som ikke drar sin vei glemmer sin egen historie, samtidig som det tviholdes på en vanemessig, ignorant religiøsitet blant de eldre. En gang jeg dro ned på den måten kom en krokrygget gammel dame ombord i toget med en bunt bladgrønt på ryggen – fullstendig sortkledd, og kanskje 150 cm høy. Hun gjorde korsets tegn innen hun satte seg, for noen minutter etterpå å forlate toget etter to stasjoner. Hennes odyssé gikk uten uhell med Vårherres hjelp.

Hvordan skulle St. Katarina-basilikaen blitt kjent, når det er mange i regionen, omegnen sågar, som ikke kjenner til den, eller som ikke forstår hvilken skatt den er hvis de har hørt om den? Det er fotoforbud inne i kirken, og forbudet håndheves når overtredelser oppdages. På Wikipedia finnes kun en italiensk side om kirken. En liten butikk inne i et tilstøtende kloster, også det utsmykket med malerier, selger CD-er med digitaliserte bilder. Formatet er brukervemmelig, kun for Windows og med lav oppløsning på bildene. Monumentet er hederlig omtalt av noen få personer på Tripadvisor, men de færreste tekstene er på engelsk.

Det burde være en enkel oppgave å formidle kulturarven utenfor allfarvei med alle de kommunikasjonsmidler som står til rådighet i dag. Men det hjelper ikke med teknologi i mangel av mennesker med lidenskap for den lokale kulturen som tar seg bryet med å formidle den.

Denne mangelen på anstrengelse gjør seg gjeldende mange steder og i mange sammenhenger, også i vårt eget land, men sjelden er avviket mellom verdi og verdsetting så skrikende som i Galatina.