Kommentar

Er det mulig at et av verdens eldste intakte tegn på kristen sivilisasjon er bortimot upåaktet av omverdenen? Både fastboende, forbipasserende og historieinteresserte? Jada, i Italia er alt mulig.

Etter en uke med strandliv aller nederst på støvelens hæl, kommer appetitten på historie. I et hjørne av Europa hvor man kan kjøre forbi flere hundre år gamle slott som ikke er nevnt i turistforeningens legendariske røde guidebøker, som i noen titalls bind tar sikte på å katalogisere nær sagt hvert bidige monument i landet, er det fritt valg på øverste hylle.

I Casarano, på tjueåtte kilometers avstand fra vårt badested, befinner det seg angivelig en kirke som ble påbegynt i det femte århundre, inneholdende mosaikker som er like gamle – angivelig de flotteste sør for Ravenna. Det er trykkfeil, mener noen. Mon tro om det ikke er det femtende århundre? Hvordan kunne boken ellers bare vie tre linjer til det hele? Nei, det står da vitterlig «paleocristiano»: urkristen. Men hvem pokker har hørt om Santa Maria della Croce, på folkemunne Casaranello-kirken?

Tretti minutter senere befinner en liten gruppe seg på det man ellers ville ha betraktet som et hvilket som helst fillested, i periferien rett ved en jernbanelinje. Vårt bestemmelsessted skal befinne seg på få meters avstand. Men der finnes ikke et eneste skilt. Ei heller andre besøkende. Det er faktisk ikke en levende sjel å se, enda det er over to timer til lunsjtid. En diskret plakett ved inngangen gjør oppmerksom på hva som er innenfor. Den enkle fasaden, hvis eneste bemerkelsesverdige detalj er et rosevindu, vender mot en sidegate og er ikke synlig for den som tar hovedveien.

Døren er låst. I seg selv uvanlig for katolske kirker. Men en diskret liten lapp på døren forkynner at besøkende kan ringe et telefonnummmer for assistanse. Som sagt, så gjort. Etter to minutter dukker det opp en eldre herre humpende i en liten Fiat: en frivillig sjel som passer på kirken – en pensjonert politimann som på sine eldre dager kultiverer lidenskapen for kunst og historie.

Han viser oss straks de mosaikkene i det buede taket over alteret. Han bekrefter at det dreier seg om konstruksjon og kunstverker fra det femte århundre etter Kristus. Man får nesten gåsehud. Det virker som om det ikke falt ut en bit på halvannet årtusen, skjønt det er andre mosaikkflater enn den over alteret som det bare er rester av. Trekk kan gjenkjennes fra Roma, Ravenna og Otranto, forklarer han. Det jordiske paradiset er illustrert med fugl, fisk og frukt.

mosaikk-jordisk-paradis

Det himmelske paradiset består derimot av Dantes ni himler, i konsentriske sirkler av svært forskjellig størrelse. Punktene ved stjernespissene er i realiteten også stjerner. Symboliserer kanskje foreldre og barn.

mosaikk-himmelparadis

Vi forlater alteret og beveger oss mot bygningens hovedskip, som stod ferdig flere hundre år senere. På en av de første søylene ses en freske, nærmere bestemt et helgenbilde:

st-sofia-detalj

Øynene viser oss straks at det er bysantinsk kunst. Vi er bykset frem til et sted mellom det ellevte og det trettende århundre. En vertikal bokstavrekke til høyre for kvinnefiguren kan tyde på at det er St. Barbara. Men vår mann sier det heller sannsynligvis er tale om St. Sofia. Hun er meget pent kledd, og detaljer i drakten hennes er protuberanser av perlemor. Fresken viser tegn til vandalisme, uten at det ødelegger fascinasjonen ved bildet. Kjentmannen antyder at noen korsfarere rappet med seg biter av freskene i kirken på sin vei mot Det hellige land. Og kanskje hørte graffiti også til deres former for vandalisme. En tekst til venstre for helgenen, henvendt til høyere makter av en viss Johannes, er skrevet med en kombinasjon av alfabeter som kunne bringe selv Therion på glattisen.

Bygningen viser seg å være uvanlig rik på malerier av samme slag. En Madonna med barnet befinner seg på veggen i et tilstøtende sideskip:

maria-og-barnet

I hovedskipets buede tak kan nattverden beskues:

nattverden

Bildet er uvanlig på flere måter. Jesus befinner seg ikke midt blant disiplene, men i venstre ende. Bordet er dekket til et nokså rikt måltid. Og Judas er ikke avbildet med den sedvanlige pengepungen. I stedet er det Johannes-evangeliet som er illustrert, hvor disippelen Johannes på Peters oppfordring spør Jesus om hvem som skal forråde ham, og Jesus svarer den som dypper brødet jeg gir ham.

Til venstre for nattverden er Judas-kysset i Getsemane foreviget i en annen freske:

judaskyss

Den lille gruppen er lamslått av all rikdommen i den lille, anonyme kirken. Men det er ikke slutt. Her finnes blant endel annet også en Kristus pantokrator:

kristus-pantokrator

Med sin mor:

maria

Vår omviser har et ærend han skal rekke. Men vi er hjertelig velkomne til å besøke ham ved en senere anledning. Det står å lese i ansiktet hans at det ikke er hver dag det manifesteres slik interesse for monumentet han har adoptert. I våre ansikter leses formodentlig undring over at det som er inne i hodet hans, neppe står skrevet andre steder enn i obskure avhandlinger. Vi låses ut, rekker å gi ham en slant som takk, og hvem vet når de neste turistene kommer forbi.

Det er med blandede følelser gruppen forlater Casarano. På den ene siden beundring over den storslagne arven dertilbys, på den annen side perpleksitet over at denne knapt kommuniseres av andre enn denne mannen, som motstår omgivelsenes likegyldighet. Det moderne Europa i et nøtteskall, kunne man kanskje si. Men det er de færreste steder hvor det er illustrert på en like påtrengende måte som her.