Nytt

Redaktør Kjersti Stavrum har skrevet en kommentar i Aften. Hun er bekymret over omdømmeproblemet Oslo har, og mener at noen må ha baksnakket Oslo. Oslo har for mange kvaliteter til at den skal havne på bunnen når det gjelder omdømme. Det er det faktum at barnefamilier flytter ut av Oslo som hun forundres over.

Oslos rykte er som starten på Franz Kafkas roman Prosessen: Noen må ha baktalt Oslo, uten at den har gjort noe galt. For byen har altfor mange kvaliteter til at den skal havne sånn på bunnplass.

Likevel er det et velkjent fenomen for alle som har bodd i byen en stund at mange venner og kjente ønsker seg vekk når de får barn. De drømmer om å flytte ut av byen.

Velkjent, men et faktum vi altfor lenge har akseptert som ufravikelig. Som om det er helt naturlig at man ikke vil bo i byen med små barn. Det burde være motsatt.

Omdømmeproblemet til Oslo er et faktum. Men det er ikke sant at barnefamilier flytter ut av Oslo. Sannheten er at de norske barnefamiliene flytter ut og de minoritetsspråklige flytter inn. Veksten i antall barn er så stor at det må bygges tusenvis av nye klasserom de neste årene i Oslo. Spesielt mange norske foreldre øst i Oslo er bekymret over den kraftige veksten i minoritetsspråklige. Man blir fremmed i bomiljøet. Alternativene for mange norske barnefamilier som opplever at barna er minoriteter i barnehager og skoler er som oftest det som er mest økonomisk gunstig. Det er å flytte ut av Oslo. Vestkanten er et kostbart alternativ for mange.

Stavrum ønsker seg boliger som egner seg for barnefamilier. Groruddalen har nettopp dette, og det har de nye Osloborgerne funnet ut. Store leiligheter med god plass til barn, garasjeanlegg til bilen og grøntarealer, ikke minst nærheten til Lillomarka og Østmarka kjennetegner Groruddalens boligområder. På Furuset finnes også både en moské og et muslimsenter til glede for enkelte av de nye innbyggerne. Alt sammen er tilgjengelig for en billig penge i Oslomålestokk. Plass til barnevogner i trappeoppganger er det også ofte. Det er demografien og kulturelle forskjeller gjør boligene upopulære for nordmenn.

Å bosette seg utenfor byen gir kanskje et ekstra barnerom og hageflekk, men det gir også reisevei, mye logistikk, og lyst på deltidsstilling.

Oslos utfordring er at barnefamilier burde kunne føle seg trygg på at byen egner seg for dem, at det er gode parkanlegg med fristende lekeplasser i nærheten, et vell av fritidsaktiviteter og ambisiøse skoler. I stedet viser svarene at Oslo står desidert svakest i Norge på spørsmålet om regionen er et godt sted å vokse opp for barn og unge.

Boligene i byen burde være som skapt for nettopp barnefamiliene, og tilby for eksempel noe så opplagt som et sted å plassere barnevogner i oppgangen. Slik er det ikke i dag.

Stavrum ønsker at Oslo nå skal konsentrere seg om barnefamiliene, samtidig som det er nettopp barnefamiliene som strømmer til Oslo. Kanskje det i den politisk korrekte delen av befolkningen også brer seg en bekymring over hva som vil skje når nordmenn blir minoritet i sin egen hovedstad?

Hvem er det man skal rette seg spesielt etter? Oslo bør selvfølgelig konsentrere seg om å få barnefamiliene.

For å lykkes i dette, må bypolitikerne og administrasjonen både løse en kommunikasjonsoppgave og en tilretteleggingsoppgave som gir svar på det samme spørsmålet: Hvorfor er det bra å vokse opp i Oslo?

Og vi andre må fortsette å snakke pent om byen vår.

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Bedre-enn-sitt-rykte-6789047.html