Sakset/Fra hofta

Av de tre store italienske 1300-tallspoetene Dante, Boccaccio og Petrarca — som med sin skriftlige produksjon sammen la grunnlaget for det italienske språket — er det ganske sikkert den sistnevnte som er minst kjent.

Den guddommelige komedie, Dantes fantasiferd gjennom de tre dødsrikene helvete, skjærsilden og himmelen, hører til blant verdenslitteraturens aller største klassikere, og Dekameronen av Boccaccio er viden kjent for sine frodige skildringer av erotiske utskeielser.

Ingen av Petrarcas verker oppnådde samme berømmelse som disse to. Hans mest kjente opus er vel diktsyklusen Canzoniere, Sangenes bok, som i hovedsak består av kjærlighetssonetter skrevet på italiensk. Disse gav utvilsomt inspirasjon til mange diktere i århundrer etterpå, men de er ikke i sin helhet blitt oversatt til f.eks. dansk før ganske nylig — på norsk foreligger de såvidt vites bare stykkevis.

Til tross for at Petrarca altså er mindre tilgjengelig enn sine to kolleger, er nettopp han trolig den av de tre som står oss samtidige mennesker nærmest.

For Dante representerer en verdensanskuelse identisk med middelalderens, strengt religiøs som han var, og mindre opptatt av timelige affærer enn hvordan det ville gå med en i det hinsidige.

Boccaccio representerer den motsatte ytterlighet, med sin seksuelle frilynthet og satire på prestenes bekostning, forøvrig et tegn på at senmiddelalderen og den tidlige renessansen ikke nødvendigvis hadde noen større ærefrykt for religionen og religiøse autoriteter enn samtiden har for sine sekulære sådanne — minst like innbilte. Mens sex for Dante må ha vært en eller annen form for anvendt teologi, var det lite annet enn moro for Boccaccio.

Petrarca representerer en mellomting. Han er riktignok sterkt forankret i religionen, men ikke desto mindre svært opptatt av livet før døden: det er ikke bare en prolog til tilværelsen på den andre siden, eller et slags rusk i evighetens øye.

Han kunne sin bibel og sin Augustin, men var ikke noe mindre begeistret for antikkens klassikere for det. Hans kjærlighet til Laura, kvinnen som er adresse for mange av hans dikt, var edel. Den stod fjernt fra Boccaccios grisete fantasi. Men hun er en kvinne av kjøtt og blod, og ikke den samme idealiserte og rene kvinneskikkelsen som Dantes Beatrice. Petrarcas kjærlighet var sensuell, men hverken guddommelig eller harry.

For den som lever i dag faller det kanskje naturlig å tenke at denne tosidige innstillingen til eksistensen er nokså normal, men kombinasjonen var langt fra noen selvfølge i middelalderen. Av denne grunn er det ikke urimelig å peke på Petrarca som det aller første moderne mennesket av noen særlig berømmelse.

For den som lever i dag ville det derfor være lett å dra kjensel på Petrarcas betraktninger, følelser og dilemmaer. Han utsletter ikke sin individualitet på samme måte som den overreligiøse, han anser seg ikke som noe slags stinkende avfall i Guds øyne. Ei heller er han like grenseløst patologisk selvopptatt som de postmoderne individer enhver leser sikkert har sine favoritteksempler på.

Petrarca gransker altså sin sjel med kritisk avstand til seg selv. Ingen steder er denne tendensen tydeligere enn i hans introspektive verk Secretum, Min hemmelighet, som opprinnelig ble skrevet på latin. Verket er formet som en dialog mellom ham selv og St. Augustin, med Sannheten i kvinneskikkelse som taust vitne til samtalen. Denne finner sted idet forfatteren er i en dyp krise som han med den strenge og kjærlige kirkefaders hjelp forsøker å overvinne.

Moderne er han også i diktet Italia mia hvor han priser hjemlandets skjønnhet og drømmer om at det skal befris for brodermord, kamp og splittelse — et halvt årtusen før territoriet ble forent politisk, dog uten at det skulle befri befolkningen for sukkene han beskrev. For selv om enn det flyter mindre blod enn på 1300-tallet, er Italia fortsatt et land preget av indre strid, og nevnte dikt har siden vært børstet støvet av ved flere triste anledninger. Om enn det kan ha syntes fjernt for nordmenn, er det fare for at graden av gjenkjennelse er økende.

Les også

-
-
-
-