Kommentar

Det er en fiffig detalj i Sturla Stålsetts hijab-apologetiske kronikk i Vårt Land, nemlig at det er opp til den som bærer et religiøst symbol å fortolke hva det betyr. Følgelig har ikke den som måtte beskue det angjeldende symbolet noe han eller hun skulle ha sagt i sakens anledning, om vedkommende var kommet i skade for å tro noe slikt.

En ting man kanskje ikke umiddelbart tenker over, er at dette opphever de normale spillereglene for kommunikasjon. Den som ønsker å fortelle omverdenen noe, avsenderen, har normalt et ansvar for å velge de ord, bilder, symboler og annet som er mest hensiktsmessige for å la budskapets mottager forstå hva som menes. I en offentlighet oppstår det på den måten undertiden en rekke konvensjoner, ikke minst når det gjelder klesdrakt. Bryllup, begravelser, premierer, rettssaker og arbeidsdager på kontoret har hver sine kleskoder. Den felles forståelsen av hva disse kodene betyr, er et kjennetegn ved den offentlige kulturen.

Islamismen passer som kjent forferdelig dårlig inn i den offentlige kulturen vi har. Tilsynelatende vil Stålsett derfor at islamske slør skal gis et slags frikort fra denne virkeligheten, at man ikke lenger skal tenke at bæreren flagger «jeg er ikke som deg, så hold deg på avstand». Bæreren skal liksom stå fritt til å legge et innhold i symbolet som er forpliktende for den observerende parten. Liksom. Men siden vi vet at det ikke like gjerne kan bety «ta med meg hjem og kle av meg», er det klart at den påstått frie tolkningen slett ikke er det, og at den kun vil bli brukt som en kjærkommen formalistisk manøver.

Ikke desto mindre er det vår plikt som samfunnsmedlemmer å ta det folk sier i god tro. I den grad Stålsetts tanker også hevdes fra islamsk hold, og gitt islamistenes sans for dobbeltkommunikasjon forekommer jo det av og til, er vi altså nødt til å ta utspillet for god fisk. Hva er så konsekvensen av at vi aksepterer formalismen, og lar være å betrakte en løgn som en løgn? Jo, det er at islam får en vedvarende, eksklusiv forkjørsrett overfor resten av allmennheten — en grei definisjon på islamisme, som slik altså får grønt lys.

Dette kan man lett overbevise seg om ved selv å hevde overfor islamister at en T-skjorte med bilde av Muhammed som hund egentlig er et tegn på vennskap med profeten, siden hunden er menneskets beste venn. Man vil da ganske raskt få beskjed om at man har opptrådt krenkende, og at det er opp til mottageren av budskapet å definere hva som er krenkende.

Da ser man nemlig lett at de normale spillereglene ikke bare er opphevet, de er også erstattet av islamistiske regler: Islamisten skal bestemme både som sender og som mottager, noe man gjerne kan kalle å få i pose og sekk. Kron? De andre vinner, og kan gjøre som de vil. Mynt? Vi taper, og må innrette oss. Ta til etterretning at du krenker, men kom ikke her og påberop deg krenkelse. Det er i det hele tatt en dobbel standard som vanskelig kan begrunnes med annet enn at islam skal stå i en særstilling.

Det er ikke bare uakseptabelt fordi det er i strid med våre ideer om likeverd mellom borgere, og dermed til hinder for reell pluralisme. Det er også uakseptabelt fordi det er bøllete, taktløst og arrogant. De fleste nordmenn aksepterer religion som et kulturuttrykk, men de aksepterer ikke at dette kulturuttrykket skal gis fortrinnsrett fremfor alle andre. Og mange historier fra Norge og Europa forøvrig bekrefter at det er en agenda. Fra Storbritannia vet vi f.eks. at et utmerket kulturuttrykk som sykehushygiene er blitt forsøkt tilsidesatt ad islamsk vei: Krav ble i sin tid fremmet — og innfridd for alt jeg vet — om fritak fra regler om utildekkede underarmer for muslimske operasjonssykepleiere.

Det er mulig Stålsett ikke merker det, men folk er altså møkk lei av forsøkene på å oppnå en slik dominans av islam på bekostning av etablerte, velbegrunnede lover og sosiale konvensjoner. At islamister på dulgt vis fremmer islamsk overhøyhet, er knapt egnet til å sjokkere noen. Men at de skal få hjelp av en som kaller seg kristen, er vanskeligere å svelge. Kunne han ikke i det minste ha konvertert først?