Det pågår tilsynelatende en kamp mellom en høyre og venstreside som man kan gjenkjenne i flere vestlige land. Israel er et interessant kasus, både pga den spesielle situasjonen landet befinner seg i, og pga et internasjonalt intellektuelt miljø med kontakter til spesielt USA.

De liberale stemmene har de senere år kommet sterkere under kritikk. Det er uvant. Det er lenge siden høyresiden var toneangivende intellektuelt. Men det venstreliberale hegemoniet er ikke lenger like sterkt.

Mange av de liberale stemmene har en nærmest uangripelig posisjon: Som feks. Thomas L. Friedman i New York Times: Friedman er en slags bjellesau for den liberale opinion. Han legemliggjør en type liberal, kosmopolittisk, jødisk-amerikansk kommentator som er retorisk sterk, velformulert, med et stort kontaktnett. Ustanselig på reise. Friedman har de senere år skrevet om India og globalisering. (The World is Flat) og vært opptatt av hvordan USA can stay on top. Her kan han lansere nye og frekke tanker uten å provosere.

Men i spørsmål forbundet med Irak, den arabiske revolusjon, Israel og palestinerne er han tilbake i det følsomme sporet.

David Gerstman kritiserer Friedmans holdning til Israel i pajamasmedia.com. Kritikken er noe urettferdig. Den op-ed Gerstman viser til, om at Netanyahus tale i Kongressen var kjøpt og betalt av Israel-lobbyen, var ikke så enkel og fiendtlig som Gerstman skal ha det til: Newt, Mitt, Bibi and Vladimir.

Utgangspunktet var Newt Gingrich uttalelser om at han ikke kjenner noe palestinsk folk. Han gjenoppliver det som har vært en gammel klisje på høyresiden. I samme dur er Mitt Romney som sier han vil flytte den amerikanske ambassaden til Jerusalem.

Men er dette sjokkerende? Er det ikke vanlig valgkamp, dvs. kamp om velgernes gunst? Friedman later til å mene at det er en type uvirkelig politikk, som eventyrer Israels fremtid. Han mener det er en parallellitet mellom disse uttalelsene og tendenser i israelsk politikk: både politiske signaler og en bredere politisk tendens.

Det første symbolisert ved utenriksminister Avigdor Liberman som er «godkjente» valget til dumaen.
Det andre lovforslag i Knesset om å begrense NGO’ers adgang til å motta utenlandsk finansiering (ved første øyekast kan det minne om Putins forsøk på det samme).

Men at noe minner om noe annet er ikke ensbetydende med at det er det samme.

Men Friedman greier å konstruere en parallellitet, slik mange liberalere gjør. Slik fremstår Gingrich og Romney som dårlige venner av Israel. De liberale er de ekte forsvarerne, som våger å kritisere.

Men er det riktig?

Jeg mener de liberale kan beholde en slik forestilling så lenge de sitter med definisjonsmakten. Hvis den utfordres svarer de med det moralistiske kortet, som dømmer utvisning.

I denne retorikken ligger en slags språklig selvforføring. Man opererer med sine egne premisser, og vil ikke ta inn over seg andres.

For i Friedmans univers er det mye som mangler.

Friedman mener at den stående ovasjonen Netanyahu mottok var villedende. Han får samtidig diskreditert AIPAC og Israel-lobbyen.

I sure hope that Israel’s prime minister, Benjamin Netanyahu, understands that the standing ovation he got in Congress this year was not for his politics. That ovation was bought and paid for by the Israel lobby.

Noen høster bonus av denne språkbruken – bought and paid for – og det vet Friedman.

Men mer to the point er oppfatningen av at oppslutningen om Israel er langt svakere enn denne ovasjonen skulle tilsi.

The real test is what would happen if Bibi tried to speak at, let’s say, the University of Wisconsin. My guess is that many students would boycott him and many Jewish students would stay away, not because they are hostile but because they are confused.

Hvorfor er de forvirret? Fordi Friedman mener å se foruroligende trekk ved det israelske samfunnet.

Saken om Beit Shemesh og kjønnssegregering vekker stor oppsikt både i Israel og i USA. Minner ikke dette om islamisme? Israel har hele tiden vært fremholdt som et demokratisk lys blant diktaturer. Mens araberverdnen styrter diktatorene, hvor er Israel på vei?

Dette er en uhyre viktig debatt, og den vil garantert bli referert og utnyttet i norske medier til å diskreditere Israels sak.

It confuses them to read that right-wing Jewish settlers attacked an Israeli army base on Tuesday in the West Bank, stoning Israeli soldiers in retaliation for the army removing “illegal” settlements that Jewish extremists establish wherever they want.

It confuses them to read, as the New Israel Fund reports on its Web site, that “more than 10 years ago, the ultra-Orthodox community asked Israel’s public bus company, Egged, to provide segregated buses in their neighborhoods. By early 2009, more than 55 such lines were operating around Israel. Typically, women are required to enter through the bus back doors and sit in the back of the bus, as well as ‘dress modestly.’ ”

It confuses them to read a Financial Times article from Israel on Monday, that said: “In recent weeks, the country has been consumed by an anguished debate over a series of new laws and proposals that many fear are designed to stifle dissent, weaken minority rights, restrict freedom of speech and emasculate the judiciary. They include a law that in effect allows Israeli communities to exclude Arab families; another that imposes penalties on Israelis advocating a boycott of products made in West Bank Jewish settlements; and proposals that would subject the supreme court to greater political oversight.”

And it confuses them to read Gideon Levy, a powerful liberal voice, writing in Haaretz, the Israeli daily, this week that “anyone who says this is a matter of a few inconsequential laws is leading others astray. … What we are witnessing is w-a-r. This fall a culture war, no less, broke out in Israel, and it is being waged on many more, and deeper, fronts than are apparent. It is not only the government, as important as that is, that hangs in the balance, but also the very character of the state.”

Spørsmålet er ikke hvem palestinerne er, spørsmålet er hvem vi er, avslutter Friedman.

Det har han helt rett i. Det samme spørsmålet stilles i både USA og Europa, og det er denne kløften som åpner seg, i spørsmålet om hvem Vi er, som er det sentrale.

Første bud for å løse konflikten er å erkjenne at det eksisterer helt forskjellige virkelighetsbeskrivelser. Så lenge de venstreliberale ignorerer dette faktum, vil de bidra til å øke motviljen på den andre siden. Slik sett er Israel et mer levende demokrati enn Norge, hvor det er uhyre vanskelig å erkjenne at det finnes helt andre måter å forstå og beskrive samfunnet på.

Det kan se ut som om 22/7 vil bli brukt til å sementere et venstreliberalt hegemoni, og med et moralsk mandat til å utestenge andre oppfatninger.

Derfor er diskusjonen i USA og Israel instruktiv, for den kan lære oss noe om oss selv og forholdet mellom politiske realiteter og fremstilling.

Friedmans berømmelse

Friedman er blitt historisk fordi han ble budbærer for fredsinitiativet til kronprins Abdullah av Saudi-Arabia. I mars 2002 hadde han hatt samtaler med kronprinsen der han fikk løfter om at hvis Israel trakk seg tilbake til den grønne linjen, dvs. grensen før Seksdagerskrigen i 1967, og rømte Vestbredden, Gaza og Golan, ville Israel få fred med 22 araberstater. Abdullah sto ved forslagene som kom opp på et møte i Libanon. Men så kom reservasjonene, den lille skriften, som få vestlige kommentatorer bryr seg om.

Friedmans op-ed virket unik – en journalist som skaper historie. Men hvorfor førte det ikke frem? Var det Israels feil?

Gerstman viser hvorfor en seriøs høyreside er nødvendig:

After getting the boost from Friedman’s op-ed, Crown Prince Abdullah (now King) sought to drum up support from other Arab leaders. He got support from Syria but at a cost. The Arab peace proposal now had a new condition:

Full Israeli withdrawal from all the territories occupied since 1967, including the Syrian Golan Heights to the lines of June 4, 1967 as well as the remaining occupied Lebanese territories in the south of Lebanon.

As noted above, Israel had, two year earlier, fully withdrawn from Lebanese territory with UN certification. The area now referred to as “occupied Lebanese territories” was an area known as Shebaa Farms, which had been Syria territory prior to the Six Day War. Syria was in effect ceding its territory to Lebanon in order to maintain a grievance against Israel. Once Abdullah changed the parameters of his proposal, it indicated that he (or the Arab League) could change any demand on Israel and declare Israel non-compliant. Israel could not trust that the peace proposal would not change further to its detriment.

Interestingly, the UN Security Council refused to endorse the Saudi peace proposal for this reason. Even though including the mention of Lebanese territory demonstrated the bad faith of the Arab League, Friedman never criticized Abdullah for his cynicism. (He did write a column faulting Abdullah on other related issues.) Later, Friedman called on Abdullah to revive his proposal as if his proposal was made sincerely and in good faith.

Norske medier slukte det syriske fremstøtet som gjorde at araberlandene hele tiden ville ha et ankepunkt mot Israel. Den som kjenner Midtøstens politikk vet at dette er kjente toner. Men norske medier setter det inn i en okkupasjons-retorikk, og okkupanten har alltid feil.

Dette bildet bürde krakelere nå som Assad-regimet slår sprekker. For slik har «forhandlingene» vært drevet i lang tid.

Fokus har hele tiden vært på at Israel har skylden for manglende forhandlinger og ditto løsninger.

Hvis den arabiske våren skal ha noen mening for «oss» så må det være å gjennomskue det taktiske spillet som har vært drevet, og som har fått verden på limpinnen.

Når israelere har følt at verden er mot dem, så er det nettopp fordi de merker at de ikke blir forstått. Forutsetningen for å svartmale israelere har vært en villet blindhet overfor dobbeltspill og politisk vold i den arabiske verden.

Mens USA har tatt inntrykk av forfattere som Kenan Makiya og Faoud Ajami, har norske opinionsdannere heller valgt å mure seg inne og late som alle tenker som dem selv.

Det ligger en fristelse i Friedmans oppfattelse: å legge skylden over på høyresiden, i USA og Israel, uten å ville adressere hele situasjonen, er å la andre ta støyten. Det er ikke å ville løpe noen risiko.

Men den nye verden er full av risikoer, også for nordmenn og amerikanere.

Normalt har liberale som Friedman vært fullt klar over Israels risko. Men det finnes en fare for at de vil mene at Israel selv stiller seg i en farlig posisjon. Dette mener folk til venstre for Friedman, og ved ikke å tematisere det, underslår han en vesentlig del av debatten.

Spørsmålet «hvem er vi?» handler også om lojalitet. Hvem er vi lojale mot?

Den liberale vil gjerne være lojal mot alle og være rettferdig. Men hvis sentrifugale krefter bidrar til sekterisme, partikularisme og segregering? Er det konstruktivt å skylde på en bestemt gruppe og overse andre?

Det finnes en realisme i bunnen på en stor del av høyresiden, som det liberale venstre mangler.

Tom Friedman vs. Israel

Det er mange interessante lenker i originalen