Sakset/Fra hofta

Normalt skulle ikke den lille norditalienske landsbyen Brescello med sine fem tusen i hovedsak arbeidsomme sjeler påkalt omverdenens interesse. Og med mindre man er spesielt interessert i stedet hvor Guareschis historier om Don Camillo og Peppone i sin tid ble filmet, taler sannsynligheten for at man aldri har hørt om dette avsidesliggende stedet ved Pos sydlige bredd.

Men i forrige uke var Brescello åsted for et grufullt mord som føyer seg inn i den lite ærerike rekken av såkalte æresdrap på italiensk jord. Forbrytelsens bakgrunn var den sedvanlige: en kvinne av muslimsk bakgrunn som ville leve sitt eget liv. Og forbrytelsens art var like skrekkinnjagende som i de andre kjente tilfellene.

Av politiets rekonstruksjon går det frem at den trettini år gamle Mohamed El Ayani, oppvokst på landsbygden i Marokko og praktiserende muslim, tok livet av sin trettifem år gamle hustru Rachida Radi ved å slå i stykker kraniet hennes med et titalls hammerslag. Tilsølt av blod begav han seg deretter sammen med parets fire år gamle datter, som trolig hadde bevitnet ugjerningen, til politistasjonen for å melde seg. Da den elleve år gamle datteren litt senere kom hjem fra skolen, fant hun sin mor liggende død i en blodpøl.

Francesco Alberti hos Corriere della Sera har gått Rachidas liv og omgivelser litt etter i sømmene, og av hans undersøkelser går det frem at livet hennes nokså nylig var blitt forandret. Hun hadde sluttet å bære slør, hun anstrengte seg for å lære brukbart italiensk, og hun omgikkes andre mødre. Via den frivillige, katolske bevegelsen Caritas, som organiserer fritidsaktiviteter for barn, hadde hun knyttet kontakter med personer som frekventerer den lokale menigheten. Slik hadde hun oppdaget et helt annet blikk på tilværelsen enn hun var vant til, foruten en solidaritet og et menneskelig fellesskap som muligens hadde sådd et kristent frø i henne, til tross for at ingen tilsynelatende hadde gjort det minste konverteringsforsøk.

Hos den mer innadvendte Mohamed El Ayani, som også tidligere hadde vært hardhendt og i det hele tatt var vant til å behandle familien som sin private eiendom, falt ikke Rachidas nye, mer selvstendige liv i god jord, og det var en kilde til forlegenhet at hans omgangsfeller la merke til at hun hadde katolske venner. Etter alt å dømme ønsket hun etterhvert å skille seg, og det kan ha vært denne erkjennelsen som fikk det til å svartne fullstendig for El Ayani.

Det Alberti beskriver er intet mindre enn et frihetsmartyrium. Verdensdelen har med tiden blitt vitne til altfor mange av dem. Og vitnet er taust som i en forstad til Napoli hvor omertaen regjerer. Det er en skam og en skandale. Hvor er protestene?

Historiene om muslimske menn i Vesten som tar livet av uavhengighetssøkende, kvinnelige familiemedlemmer, er nå blitt så mange at man trygt kan trekke den konklusjon at de mentalt sett har levd på en helt annen planet enn menneskene rundt seg. Like sikkert er det at det er mange flere som slår eller truer enn de som dreper. Det er altså tale om kvinneundertrykkelse på stor skala.

Dessverre for alle kvinner som Rachida er det ikke mange i Vesten som bryr seg. Og det verste er at de som gjør det også lever på en annen planet enn mange av sine medborgere. Skulle de finne på å rette pekefingeren mot tilbakestående patriarkalske tradisjoner, uløselig knyttet til islam, kommer tukten raskt.

Og denne politiske avgrunnen mellom multikulturalister som later som ingenting, og personer som insisterer på at Vestens erobringer skal komme alle dets innbyggere til gode, er mye dypere enn mellom Don Camillo og Peppone. I Guareschis noveller krangler landsbypresten og den kommunistiske borgermesteren så fillene fyker, men når det kommer til stykket innhentes begge to av samvittigheten, for deretter å finne en felles løsning. Disse novellene fanget inn en dimensjon ved etterkrigstidens italienske virkelighet, men i dagens Europa fremstår de som den aller mest virkelighetsfjerne skjønnlitteratur.