Gjesteskribent

Rett som det er botaniserer jeg i mine overfylte bokhyller (et oppbevaringssted der kaos går mot uendelig mens sannsynligheten for å finne akkurat det jeg leter etter, går mot null) og kommer da alltid over interessante bøker som jeg hadde halvglemt at jeg ens eide. I dag morges kom jeg tilfeldig over Tor Midtbøs ”Skandaler i norsk politikk” (Universitetsforlaget, 2007) under en slik letetur. Og straks begynte tankene og hukommelsen å danse med hverandre, for hva har egentlig blitt skandaler av de politiske hendelser jeg selv kjenner sånn noenlunde til, hva ble bare nyheter og hva ble ikke engang det? Hvem eller hva bestemmer politiske hendelsers mediemessige potensiale og endelikt?

Politikere er mennesker av kjøtt og blod med sin tilmålte andel av arvesynden; dette kommer slik jeg ser det verken som noe sjokk eller reduserer deres troverdighet i vesentlig grad. Jeg minnes mor til en av mine barndomskamerater et godt stykke ned i forrige århundrede som pleide å si følgende: ”Vi er mennesker for å feile.” Det lød rart allerede da og siden forsto jeg jo at hun hadde fått uttrykket litt rundt bakfoten, men hun mente det rett og jeg var og er i all hovedsak enig med henne slik jeg nå tolker utsagnet. Samtidig: Noen feil sier mer om utrivelige personlighetstrekk enn andre, om mulig karaktersvikt man ikke ønsker skal finnes hos dem som kan komme til å lede landet i alvorstimer.

At noen borgere, også innen politikerstanden, har mer uregjerlige ”könsliga begär” enn andre, for å låne salig Cornelis Vreeswijks terminologi, eller at eksempelvis en Åslaug Haga bygger en ulovlig brygge eller leier ut et stabbur uten de nødvendige tillatelser, slikt får jeg sjelden eller aldri oppjaget hjerterytme av. Kanskje er det ene uklokt selv når det ikke rammes av lovens bokstav og det andre definitivt utenfor regelboken, men berettiger det virkelig til direkte rødt kort? Og for nå å holde oss til nevnte forhenværende partileder og minister: Hvordan kunne det bli mindre ståk rundt vedtaket om flytting av Veterinærhøyskolen og Veterinærinstituttet, til en antatt kostnad av mer enn to milliarder kroner, fra Oslo til Hagas hjemkommune, Ås, enn det ble om småsakene nevnt ovenfor? I beste fall illustrerte jo flyttevedtaket hvordan politikeres inhabilitet lett kan koste skattebetalerne dyrt. Men politikkskandaler er kanskje mindre brennbare og lettsolgte enn politikerskandaler, selv når de har langt alvorligere konsekvenser. ”Human touch” må en sak ha om den skal aktivt fremmes, ikke minst når noen skal fanges i garnet.

La oss da dvele litt ved enda en politikerskandale fra det rødgrønne laget, men denne gang en som aldri tok av til tross for at forholdene burde ha ligget svært godt til rette. Jens Stoltenberg bulket i 2001 en annen manns parkerte bil ved Diakonhjemmet Sykehus, Vinderen, Oslo. Dette kan selvsagt alle gjøre, men resten av hendelsen er mindre typisk for alminnelige borgeres adferd, håper jeg: Stoltenberg la igjen en ubeskrevet lapp under vindusviskeren på den påkjørte bilen (som han selv oppga var uskadd til tross for at eieren senere utbedret skader for 8000 kroner etter uhellet) og kjørte derfra. Et vitne la imidlertid merke til det hele, tok bilnummeret og orienterte den skadde bilens eier. Arbeiderpartiet, som eide bilen Stoltenberg kjørte, betalte utgiftene.

Var det en fillesak? Jeg mener nei; den forteller noe om hvilke moralske fibre gjerningsmannen har, eller nettopp ikke har, og det på en måte som kan ha overføringsverdi til andre og etisk vanskeligere situasjoner og valg. Hendelsen ble nevnt i media, men bare litt, slik heller ikke under de seneste ukene samme persons kreative omgang med sannheten i referat av samtale med George Bush har fått den store omtalen, eller hans meget rause 50-årsgave fra takknemlige partikamerater fikk det. Hvorfor ble det ingen ”bulkeskandale” når så mange mindre saker berørende andre personer både før og siden er blitt blåst opp og sprayet utover avisforsidene i dagevis? Hvorfor ser noen politikere ut til å være teflonbelagt mens andre formelig tiltrekker seg kritikk? Jeg har selvsagt ikke svaret, men det som umiddelbart faller i øynene, er habilitetsproblemene innad i den politiske og mediale eliten. Ville man tjene eller ikke tjene på å la Stoltenbergs image forbli, unnskyld ordspillet, uten en ripe i lakken? ”Qui bono?” spurte de gamle romerne når de skulle slutte seg til bakgrunnen for handlingsmønstre (”hvem har nytte av det?”), og de visste mer enn mange om intriger og maktspill. At norske journalister og mediefolk selv bedyrer at de er alt for profesjonelle til å påvirkes av egen nytte og egne meninger i yrkesutøvelsen, inngir ikke spesiell trygghet, for å si det forsiktig.

La oss til sist ta for oss to ikke politikerskandaler, men vel fullvoksne politiske skandaler, de største vi har hatt i landet de siste hundre år slik jeg ser det. Den første er ikke lenger i manns minne for andre enn de aller eldste blant oss, mens vi står midt oppe i den andre.

Arbeiderpartiet bygget systematisk ned forsvaret på 1930-tallet og la landet åpent for angrep. Angrepet kom, responsen var elendig, og 5 års okkupasjon var resultatet. Etterpå ga man seg selv absolusjon, i godt samarbeid med den dominerende pressen, mens man la skylden kollektivt på dem som hadde vært på eller ens nære den tapende siden. Nygaardsvold-regjeringen ble ikke stilt for riksrett, i stedet fikk dens leder æreslønn da han fratrådte godt fulgt opp med tildeling av Medaljen for borgerdåd få år senere. Siden skulle det gå flere tiår før det vel retusjerte glansbildet begynte å sprekke opp, og selv i dag forblir det farlig for annerledestenkende å stille for mange spørsmål ved den offisielle versjonen av krigshistorien.

Den siste skandalen – og jeg er redd den som på sikt kan bli den aller mest konsekvensbringende – er omformingen av det norske samfunnet, den norske nasjonen, ved i ekspressfart å endre både kultur og demografi med derav følgende økt utrygghet og redusert sammenhengskraft som resultat. Folket selv har fått si sin mening om saken bare på den mest indirekte måte, ved valg der andre temaer var hovedsaken. Det er også verd å påpeke at i flere tiår etter 1970, da innvandringen begynte å skyte fart, lå det et klamt ideologisk lokk over all debatt omkring den; ytret man skepsis til eller endog motstand mot omdannelsen av Norge til et multikulturelt samfunn, kom rasismeanklagene med usvikelig sikkerhet.

Dette er velkjent tematikk for document.nos lesere, og jeg skal ikke si mer om saken nå. Arbeiderpartiet har ikke vært alene om samfunnsomveltningen – man kunne faktisk fristes til å kalle det nidgjerningen – langt derifra, men de har vært ledende i kraft av å være et statsbærende parti. Når det gjelder rutine på og vilje til å utøve makt, så er de uten like i fedrelandet, det skal de ha, og intet tyder på at maktbrynden er for avtagende.

Ville du kjøpt en bruktbil av disse menneskene? Jeg ville ikke, enten den nå var kollisjonsskadd eller ikke. De skal aldri få min støtte og heller ikke min tilgivelse. Selvsagt vet jeg meget vel at dette er dem knekkende likegyldig, med mindre jeg kan få mange med meg i motstanden. Jeg skal gjøre det jeg kan, det lover jeg.