Sakset/Fra hofta

Hvorfor resulterer lignende/likeverdige hendelser – i diametralt ulike fremstillinger? Det være seg krig, drap, vold, økonomisk svindel, hærverk, hets. Så og si hva som helst.

Hendelsene innbefatter ofre, men disse ofre presenteres meget ulikt. Hendelsene innbefatter overgripere, men også disse presenteres meget ulikt. Alt avhengig av hvilken gruppe de innblandede tilhører.

Fenomenet har økt voldsomt de siste tiår, og skaper forvirring, frustrasjon og vrede.

Det dreier seg om identitetspolitikk. Altså politikk skapt på bakgrunn av aspekter av gruppers identitet, – politiske argumenter som fokuserer på gruppens interesser.

Er dette feil, da?

Ikke nødvendigvis – identitetspolitikk var fremtredende i USA på 70-tallet, benyttet av kvinner og sorte for å sette fokus på rasisme, undertrykkelse og mangel på likestilling.

Det som i mine øyne er feil idag – er når media, politikere og NGO´er reagerer (og dekker) like saker ulikt. Og fremfor alt – når loven behandler folk ulikt.

Identitetspolitikk gjelder altså ikke individer (selvom det søkes å presentere det slik) — men grupper. Det følger med privilegier å tilhøre offergrupper.

For – tilhører du en offergruppe, da er noen onde mot deg, og – du er god. Tilhører du gruppen «fattig og svak», har du pr definisjon retten på din side.

Her gjelder ikke nødvendigvis fakta, men hvilken gruppe du tilhører. Offerhistorier skreddersys offeret – også uavhengig av fakta, verdier, ansvar.

Gruppetilhørighet betyr mer enn oppførsel.

Hvordan ser disse gruppene ut – og – hvordan forholder de seg til hverandre?

Jeg snur konstellasjonen på hodet, og plasserer ofrene på topp: Øverst på offer-“pallen” befinner folk fra anti-amerikanske 3.verden-nasjoner seg. Lenger ned følger ulike ofre for Vesten: minoriteter, kvinner, homofile, barn.

Mot disse øves det altså vold, urett, misbruk – en el annen form for overgrep. Hvem er utøverne av slik ondskap? Hovedsakelig israelere, jøder, amerikanere, hvite menn, rike mennesker.

Når den pinlige situasjon oppstår at èn offergruppe angriper en annen (på samme pallnivå), da snakker media lavt. Meget lavt. Eller ikke i det hele tatt.

Angriper noen fra en 3.verden-gruppe, en offer-for-Vesten-gruppe, kan saken omtales. Med minimal omtale av angripernes identitet. Historien omtales som om folk ikke har personlig identitet, – de er også uten dårlige verdier, har intet moralsk ansvar, og er uten straffeskyld. Og alt presenters gjerne med blurrede bilder.

Identitetspolitikk er sosialt akseptert hykleri. De som praktiserer det er faktisk rasistiske hyklere, – selvom disse er i fremste rekke til å bruke ”rasisme-kortet” overfor andre.

Det er illiberalitet. De har erstattet liberale verdier – som plasserer alle under lik moralsk og strafferettslig standard – med illiberale verdier, som bedømmer folks moral og straffbarhet etter hvilken gruppe de tilhører.

De definerte overgriperne – rike, vestlige, jøder, menn – behandles forhåndsdømt. Uten bakgrunnshistorie, eller kontekst sett fra deres side. Eller – en kontekst tilpasset offeret/situasjonen/hensikten med å publisere hendelsen.

Der er flere negative konsekvenser ved identitetspolitikk.

Identitetspolitikk kan medføre at grupper utvikler ”gruppe-polarisering” – et fenomen der gruppens uttrykte beslutninger/holdning blir mer ekstreme enn tilfellet er for gruppens individer.

Fastholdt identitetspolitikk er også et verktøy mot assimilering, mot å få sin gruppe”spesialitet” utvisket. Man arbeider altså mot muligheten til å avslutte marginalisering, og i stedet forsterker og forlenger problemet. Altså et standpunkt for separatisme.

Jeg tror løsningen rett og slett er assimilering inn i hovedkulturen – som individer.

For meg – som kun bedriver kjøkkenbenkfilosofering – er identitetspolitikk moralsk forkastelig. Det er personlig ansvarsfraskrivelse. Satt i system. I store systemer. Og det påvirker negativt folks oppfatning av rett og galt. Av ansvar og skyld, ære og samvittighet, og – av sannhet.

grace