Halvor Fosli 
Brått har Vesten og Norge blitt besatt av hudfarge. Det er en trist utvikling. Fra venstre ser vi Dennis Vareide, Haddy N’Jie og Noman Mubashir som skal lede tv-sendingen hos NRK 17. mai 2018. Illustrasjonsfoto: Tore Meek / NTB scanpix
Hudfarge har blitt det viktigste å diskutere nå. Det er rart. Det føles som å rykke tilbake til start.
Igjen er det bilder og video som egger til en global debatt, til tross for at ikke minst unge folk i dag burde være skolert i kildekritikk. Likevel har en video som ikke sier så mye om intensjon eller kontekst, engasjert en halv verden til å ty til tastaturet og ta til gatene.
Mediene selv skjønner ikke kildekritikk. De heller bensin på bålet. En intellektuell som Sam Harris prøver å roe ned situasjonen ved å se på fakta, slik Document har skrevet om. Men det ser ikke ut til å nytte.
Er den opphissede diskusjonen om rasisme starten på en ny periode der hudfarge dominerer som orienteringspunkt og identitetsmarkør, en slags «nyrasistisk» periode der vi tildeles verdi og skyld alt etter melanininnholdet i huden?
Eller er det siste krampetrekning fra et svinnende identitetspolitisk miljø, før vi rolig går over i det vi med inspirasjon i Eric Kaufmanns bok Whiteshift (2019) kan benevne en beige periode, altså der vestlige befolkninger i snitt blir brunere, gjennom pardannelser på tvers av etniske grupper, men samtidig holder på en vestlig identitet og slik sett bevarer en nasjonal hovedkultur?
Denne beige perioden er i stor grad kun noe som utvikles i Vesten, og dét er jo et tankekors. Der rasismen diskuteres mest, der praktiseres også størst permanent ikke-vestlig innvandring og fri pardannelse, på tvers av slekt, religion og etnisitet. Det er ikke i Afrika og Asia debatten raser, det er heller ikke der demografiske forandringer gjennom irreversibel innvandring skjer i stort tempo.
Er det ikke kultur, verdier, holdninger, klasse, innovasjon, arbeidsetikk, forutsetninger for demokrati og velferd vi burde fokusere på?
Det er Kaufmanns versjon som frister meg. Men er den urealistisk? I så fall: Av hvilken grunn er den uoppnåelig? Er det fordi innfødte nordmenn kun er opptatt av å danne par med andre hvite europeere? Nei, det er ikke slik jeg ser den norske virkeligheten rundt meg. Norske menn og kvinner danner familie med alle slags etnisiteter, etter personlige valg.
Er det heller fordi omfanget av masseinnvandringen er så massiv, og har vart så lenge, over 30 år, og innvandrergrupper holder seg til sine, at demografiske forhold skaper frykt – reell eller innbilt? Det syns jeg virker mye mer overbevisende.
Et tidligere i det store og hele anti-rasistisk folk og samfunn, som det norske – at vi alle har stereotype forestillinger, også om etniske grupper, er allmennmenneskelig, og gjør oss ikke til rasister – kan utvikle mer intoleranse dersom vi preges av frykt for framtida.
Grunner til frykt må vi da unngå.
Jo mer en asylliberal lobby uten særlig forankring i det brede folkeflertallet bestemmer over innvandrings- og integreringspolitikken, desto større fare er det for at vi blir mindre tolerante og mer fokusert på konflikter og skillelinjer.
Det eneste som egentlig betyr noe, er hvem som kommer hit og hvor mange. Begge punkter er tabu for asyllobbyen. Den framstår som politisk barnslig eller uansvarlig.
Monica Staff kommenterte på en Facebook-tråd på min vegg om dette temaet:
Det er skremmende hvor agressiv debatten har blitt. Skam deg som hvit, knel, og be om unnskyldning. For din egen hudfarve? For gjerninger begått av hvite forfedre for mange hundre år siden? Nei, takk. Like lite som nordafrikanere i dag skal stilles til ansvar for slavehold av europeere langt tilbake i tiden.
Opplevelsen er at hvite skal «taes» som en slags hevnaksjon for absolutt alt. Jeg er for likestilling og likeverd mellom kjønn og raser. Antifa, BLM og andre som har kastet seg på bølgen legger opp til ny rasisme. Mot hvite. Og av en eller annen grunn skal liksom det være legitimt?
Det blir som når PST konkluderer med at hvis ikke islam provoseres, så blir det heller ikke terror.
Underkast dere, og alt blir bra.
Masseinnvandring til Norge, særlig fra kulturer der et stort flertall ikke ønsker assimilering, må rett og slett stoppe.
Problemene som følger av masseinnvandring fra regioner med liten assimileringsevne eller -vilje har vi forsøkt å løse lenge nå, og i det store og hele bygger det seg bare opp større og større økonomiske, sosiale og kulturelle «utfordringer», som politikerne ynder å kalle det. Tilskudd til integrering og handlingsplaner mot fordommer og rasisme er forsøkt mange ganger – nå må vi skjønne at det er selve drømmen om et grenseløst, fargerikt fellesskap uten assimilering som er problemet – det er en stor livsløgn, en utopisk forestilling, på linje med kommunismen.
Ved amerikanske valg er det ofte økonomien som avgjør om sittende president gjenvelges. Det oppsummeres i det berømte slagordet da Clinton slo Bush: It’s the economy, stupid.
I dag ser det ut til at det som er avgjørende, kan formuleres slik: It’s your race, stupid!
Da kan det passe å parafrasere Donald Trump: So sad.
Støtt Document
Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort: [simpay id=»280380″]
Eller du kan velge et enkeltbeløp: [simpay id=»282505″]
Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981
Vårt Vipps nummer er 13629
