Kommentar

På Document.no hadde vi ikke tenkt å kommentere valget direkte, partipolitisk. Men to opplysninger idag gir en påminnelse om hvor virkeligheten ligger, og det er et helt annet sted enn det Kristin Halvorsen og mediene later som.

Fra to hold kommer det melding om foreldre som sender sine barn på skole i utlandet, den ene en lokal skolestørrelse, den andre en prominent person i NHO. Begge har sendt barna på skole i Storbritannia, og det er på vgs-nivå, ikke høyere utdanning.

Jeg bebreider dem ikke. De gjør bare det alle foreldre bør og skal: ta vare på barnas fremtid. Til syvende og sist er det det vi prioriterer, ikke politikernes drømmer, ikke engang de idealer som burde følge med jobben. Når skolefolk sender barna til utlandet, sier de samtidig noe om norsk skole.

Det er et budskap vi har hørt også fra egne. Skolen virker «uthulet», verdimessig og faglig. Alle elever skal være til stede, selv om noen ødelegger undervisningen. De flinke må klare seg selv, men kan ende opp som skoletrette fordi de ikke møter utfordringer og lærer struktur.

Den som lytter vil ha merket disse signalene. Det er når en får dem tett inn på livet i form av konkrete personer at en forstår at dette er en flukt bort fra den offentlige skolen, for de som kan. Det er alvorlig.

Det slo meg at dette skolepolitisk er en parallell til utflyttingen fra Groruddalen.

Uttrykket sier at «folk stemmer med føttene». De gjør det av hensyn til barna, sikkerhet og trygghet, miljø, identitet, eiendomspriser, dugnad og fotball, skole, yrkesmuligheter. Alle disse faktorene vil hver for seg eller sammen bidra til at folk bryter opp fra det vi har regnet for det vante og normale og finner nye løsninger.

Derfor har Høyres og Fremskrittspartiets privatiseringsløsninger og valgfrihet en helt annen klang i dag enn de hadde for noen år siden, da det virket som et supplement til en overmektig stat. I dag vil folk UT.

De to personene hvis barn jeg hørte om vet godt hva som skjer, spesielt den ene. Journalister vet hva som skjer, men de skriver ikke om det. De tar enkeltsaker, ser tingene stykkevis og delt, men tør ikke eller får ikke se dem i sammenheng. Resultatet blir en stor fortielse av den store kvalitetssenkingen som skjer i samfunnet, og den store kløften som åpner seg mellom de som kan og de som ikke kan. Vi snakker her om sosiale, kulturelle og politiske kløfter av en dybde som får vanlige klasseforskjeller til å blekne. Det er nettopp erkjennelsen av denne dybden som gjør at folk rømmer. De tror ikke det lar seg reparere.

Ett levende uttrykk for denne kløften og kvalitetssenkingen er rapporten fra forfatter Eldrid Johansen om hennes skrivekurs i Oslo-skolen som ble publisert på forlagsliv.no torsdag 8. september: Sånn kan vi ikke ha det!

Jeg har ledet et slikt skrivekurs tre år på rad. Det første året, på en meget ressurssterk Osloskole (i et 100% hvitt miljø). Her hadde læreren plukket ut de 7. klasseelevene som var mest interessert i å delta i prosjektet. Jeg møtte derfor tjuefem interesserte og lærevillige elever, som kom med gjennomtenkte spørsmål, jobbet flittig og iherdig.

Vi vet alle hvor dyktige slike high end-achievers kan være selv som syvendeklassinger. Resultatet ble en bok med varierte og spennende noveller. Johansen var dypt imponert. Samme skjedde andre år i et tilsvarende ressurssterkt bomiljø. (Det er synd at Johansen bruker det nedlatende og stemplende ordet «hvitt» om norske elever. Hun signaliserer her en forakt for sin egen bakgrunn som er dypt beklagelig.)

Det tredje året skulle hun østpå, og her ble opplevelsen en ganske annen.

Både leseforståelsen og skrivenivået var på et helt annet nivå enn der jeg hadde vært de to foregående årene. I tillegg var det store disiplinærproblemer. Lærerne hadde heller ikke tid, eller overskudd, til å følge opp mitt opplegg fra uke til uke. Jeg satte ned tempoet. Forenklet. Senket kravene og mine ambisjoner for klassen.

Jeg var spent da alle til slutt skulle maile tekstene sine til meg. Tekstene var nærmest uleselige. Lange setninger uten stor bokstav og punktum – bare en endeløs rekke ord, ofte feilskrevne. Til tross for at jeg hadde vist alle hvordan autokorrektur virket, og sagt at jeg ikke kom til å rette språkfeil, lyste det mot meg av røde understrekninger.

Johansen gjorde det hun sa hun ikke skulle: Hun rettet tekstene og forsøkte å gjøre dem leselige. Elevene var over seg av begeistring. De var takknemlig for at noen tok dem på alvor og viste engasjement. Men det var en tung oppgave.

For dem som nå ser for seg at denne klassen utelukkende besto av elever med minoritetsbakgrunn: Det stemmer. Hoveddelen var fremmedspråklige. Men de etniske nordmennene i klassen var på nøyaktig samme skremmende lave nivå skrive-og lesemessig. Så dette handler ikke nødvendigvis om etnisitet.

Disse barna skal etter hvert konkurrere om de samme skole- og arbeidsplassene, som elevene jeg lagde novellesamlinger med … Beklager å måtte si det. Men det kommer aldri til å gå bra! Høyres Osloskolebyråd Torger Ødegaard mener, på grunnlag av undersøkelser fra Utdanningsdirektoratet, at: ”Osloskolen er den skolen i landet der elevene mestrer mest, og trives best.” Jeg vet ikke nok til å blande meg inn i debatten om juksing på nasjonale prøver. Mye mulig trekker de gode, ressurssterke elevene, fra de gode, resurssterke Osloskolene nivået opp. Men, jeg har vært på skolebesøk i flere hundre norske klasser i løpet av de siste årene, og jeg har sett at variasjonen, og nivåforskjellen, i Osloskolen er enorm. De to første årene jeg holdt omfattende skrivekurs, møtte jeg et håndplukket elevutvalg, og så et glansbilde. I år møtte jeg virkeligheten.

Dette er Oslos fremtid. Det er langt fra den virkeligheten Torger Ødegaard, Stian Berger Røsland, Libe Rieber Mohn og rikspressen beskriver, selv om de lever midt oppe i den.

Det som virkelig gjør at folk flytter og rømmer, sender barna sine til privatskoler eller flytter vestpå, er nettopp fortielsen og løgnen. Det er det som tipper det hele, for folk forstår at det ikke kommer til å skje noe. De som kunne gjort noe – kombinasjonen av medier og politikere som jobber sammen – ser en annen vei. Det er det samme som å gi inntrykk av et varslet nederlag. Som om rorpinnen er låst fast og ikke kan rikkes.