Sakset/Fra hofta

Det er vanskelig å finne noe som gir mening og som kan forklare den ondskapen som utspilte seg først i Oslo sentrum og senere på Utøya 22. juli. Men vi kan forsøke å la tragedien gi form til det samfunnet vi ønsker å arbeide mot i fremtiden. Det kunne vært enkelt å peke kun på de som delte (noen av) oppfatningene til mannen som stod bak terrorangrepet, men også vi på den andre siden skylder ofrene fra tragedien å gjennomgå egen retorikk. Det er et ordtak på urdu som sier noe slikt som at ”man trenger to hender for å klappe”. Med andre ord, vi alle har ansvar for at vi tillot debattklimaet i å utvikle seg i den giftige retningen den har gjort. La oss bruke anledningen til å dytte den i en annen og mer konstruktiv retning.

Det har vært ulike utspill de siste dagene om hvordan man best bekjemper disse ekstremistiske holdningene. Skal man la ”alt” av ytringer slippe til, eller skal man legge et lokk på meninger man ikke liker? Jeg tror begge argumentene har noe for seg hvis brukt riktig. Vi bør åpne opp rommet, også for de meningene man er uenig med. I samfunnsdebatten så må folk som er kritiske til islam, muslimer og det multikulturelle samfunnet møtes i debatt. Deres meninger endres ikke ved at man forbyr dem, slik det heller ikke er mulig å forby ekstreme muslimske stemmer. Ekstremismen i alle varianter må takles. Bare gjennom åpen dialog og debatt kan vi håpe at folk kan bygge broer og komme sammen for å skape et bedre samfunn. Vi må alle også prøve å motstå fristelsen til å skyve motparten over i ekstremistiske rekker. Ved å åpne opp dialogens sentrum vil man kunne enklere kunne skyve vekk ytterpunktene. Det tjener vi alle på i lengden. Samtidig, det må være en klart definert grense som man ikke kan la folk gå over. Jeg mener at nettsteder og fora som betegner mennesker som ”skadedyr” og ”spesialavfall”, og som åpent oppfordrer til vold mot minoriteter, politikere og politifolk er langt over grensen. De førstnevnte bør i det minste utelukkes fullstendig fra den anstendige debatten, sistnevnte må kunne straffeforfølges.

Tragedien har bragt oss sammen som et samfunn, og flere norske muslimer forteller om en totalt endret atmosfære. Men, og det er dessverre et ”men” her. I ettekant av bombeangrepet så vi det jeg bare må kalle perverse gledesutbrudd fra enkelte som endelig følte at de hadde fått rett, og at muslimer nå hadde begått et terrorangrep mot Norge. En orgie av truende og voldelige kommentarer rettet mot muslimer florerte på sosiale medier. Like i etterkant av eksplosjonen i regjeringskvartalet hadde vi en rekke uheldige hendelser rundt om i byen. Folk med ”muslimsk” utseende ble angrepet og trakkasert.

Stemningen i etterkant har vært en helt annen, men det er viktig å også analysere og se nærmere på dette. Bare slik kan vi takle denne ondskapen. Midt oppe i alt det vonde kan man håpe at den endrede stemningen er bud om en lysere og bedre fremtid. Akkurat det ville vært et passende tilsvar til terroristen og de som deler hans tankegang.

 

Opprinnelig i Aftenposten, gjengitt med forfatterens vennlige tillatelse.