Kommentar

Nordmenns utflytting fra Groruddalen har i den senere tiden fått en viss oppmerksomhet i pressen, og det legges ikke lenger skjul på det som for de fleste har vært opplagt en stund, nemlig at utflyttingen har sammenheng med de voldsomme demografiske endringene.

Det lar seg ikke stikke under en stol at den opprinnelige norske befolkningen i dalen i realiteten byttes ut med ikke-vestlige – i hovedsak muslimske – innvandrere, ei heller at dette har svært konkrete, negative konsekvenser for lokalmiljøet. Men det mange kanskje ikke er oppmerksomme på, er at den tiltagende mistrivselen med utviklingen som gjør at folk stemmer med føttene, også kan avleses statistisk.

Man kunne ane sterk uro over utviklingen i deler av hovedstaden allerede for noen år siden. I et uvanlig usminket nyhetsoppslag i Aftenpostens aftennummer den 10. april 2006, kunne man i forbindelse med en voldsdom mot fire unggutter av utenlandsk opprinnelse lese at Stovner-politiet hadde sin fulle hyre med ungdomsgjenger som voldtok og ranet småjenter, foruten å rane, true på livet og banke opp øvrige jevnaldrende. I dommen fra Oslo tingrett het det at kriminelle ungdommer var i ferd med å ødelegge oppvekstmiljøet i byen, hvilket ble bekreftet av forsker Thomas Haaland ved Norsk institutt for by- og regionsforskning (NIBR), som kalte utryggheten mange unge opplevde for «påtrengende».

Noen har gjennom årenes løp forsøkt å helle olje på bølgene, og understreket at det til tross for problemene er fint å bo og vokse opp i Groruddalen. Mange gode krefter er med rette blitt berømmet for å ha gjort mye for å demme opp for utviklingen. Men offentlig tilgjengelige rapporter om livskvaliteten i Oslo, tyder på at det er en kamp mot vindmøller.

Oslo kommune har hvert tredje år siden 1998 bestilt såkalte publikumsundersøkelser, hvor et visst antall innbyggere over hele byen gis anledning til å fortelle hvordan det er å leve i deres egen bydel. Og i rapporten fra 2010 kan korrelasjonen mellom den allmenne trivselen og antall fremmedkulturelle avleses nokså tydelig: Folk trives dårligst i Groruddalen, Søndre Nordstrand og de indre østlige bydeler. Så kan man innvende at slike forskjeller har en historie som er lengre enn innvandringens. Men sammenhengen blir overtydelig idet man gjør den nedslående observasjon at disse trivselsforskjellene er økende: Mens den allerede høye trivselen i resten av byen øker, går den ytterligere ned i de nevnte områdene. For Stovners vedkommende er det 6 prosent færre som oppgir at de trivdes i 2010, sammenlignet med 2007:

En lignende dynamikk gjør seg gjeldende hva barnas oppvekstmiljø angår. For selv om de sentrale bydelene med sin store folketetthet fortsatt har dårligere oppvekstmiljø enn Groruddalen (Grorud, Stovner, Alna, Bjerke) og Søndre Nordstrand, er det i tiden mellom 2007 og 2010 blitt bedre over hele byen unntatt i disse to områdene, hvor utviklingen har vært negativ, særlig for Stovner og Søndre Nordstrands vedkommende:

I publikumsundersøkelsen fra 1998 ble derimot kvaliteten på oppvekstmiljøene i Søndre Nordstrand og bydelene som med datidens administrative inndeling utgjorde Groruddalen (Hellerud, Furuset, Stovner, Romsås, Grorud, Bjerke) beskrevet som høy, hvilket vil si at det er skjedd en voldsom forverring i livskvaliteten der i løpet av bare 12 år, og det i et område hvor det bor flere mennesker enn i Bergen by.

Det er altså tale om et fenomen med et omfang som er sterkt underrapportert. Dette kan ikke lenger ignoreres, for i den grad Groruddalen og Søndre Nordstrand er indikasjoner på hva innvandringen med tid og stunder vil gjøre med andre norske lokalsamfunn, er det politisk risikabelt og moralsk tvilsomt å forbigå det i taushet.