I fjor dukket det opp enkelte små norske flagg rundt om kring i noen borettslag. Underveis på vei hjem fra jobb i dag, ble jeg i dag oppmerksom på en langt synligere markering av norske farger på Romsås. En stor norsk vimpel hang ut fra en balkong, og inne på balkongen hang et norsk flagg. Jeg stoppet og tok et bilde, og en kvinne begynte å prate med meg. Hun lurte på om jeg var ute for å ta bilder. Det måtte jeg jo innrømme, men jeg slo fast at jeg synes det er greit at noe norsk er synlig i denne multikulturelle delen av Oslo hvor mye av det norske tones ned.

Kvinnen, som er nabo til de som er eiere av vimpelen, begynte å prate om situasjonen på Romsås. Hun er bekymret for sine barnebarn som går på en skole med svært få norske elever. I vinter skal det ha vært mye bråk i borettslaget hun bor, hun fortalte at det har vært av et slikt omfang at det er rart at mediene ikke griper tak i det. Å bli kalt hore er en del av hennes daglige møte med multikulturen. Og som hun sa, det er på tide å vise at de nordmennene som er igjen i området faktisk er tilstedeværende. Vimpel og flagg er en måte å vise hvem man er.

 På Grorud vaier forøvrig norsk og pakistansk vimpel i den samme flaggstangen, og hvordan skal man tolke det?

Nesten hjemme i området ved Furuset ser jeg at det henger et stort skilt på en balkong. Jeg vet at det bor nordmenn der. Norge står det hvitt på blått, i samme stil som på riksgrensen.

Etter samtalen med kvinnen kommer jeg hjem og leser Aften. Der skriver Audun Lysbakken (SV) barne-, likestillings- og inkluderingsminister blant mye annet i en kronikk:

Det er ikke innvandrerandelen som er  årsak til utfordringene i et område, men levekår.

Det er nok ikke alle nordmenn i Groruddalen som ser det samme som Lysbakken. De opplever hver dag en annen virkelighet enn den politisk korrekte presentasjonen av det multikulturelle samfunnet.