Kommentar

Alan Dershowitz’ besøk i Norge er ikke over. Dvs. avslaget fra de tre store universitetene om ikke å la ham forelese, får internasjonal oppmerksomhet. Norge kontrollererer ikke lenger sitt eget image.

Denne hendelsen sier noe om hva som har skjedd siden Norge var tilrettelegger for Oslo-prosessen. Den gangen var vi flinkeste gutt i klassen og demonstrerte hvor langt Thorvalds frokost med brunost kunne drive det.

Nå er forholdet til Israel kjølig og forholdet til palestinske selvstyremyndigheter, Hamas og den muslimske verden mer forståelsesfullt.

Norske myndigheter og eliten vil selvsagt insistere på at det ikke er Norge som har beveget seg. Det er Israel. Men Bruce Bawer treffer spikeren på hodet når han skriver:

To anyone familiar with the recent history of Norway, the shabby treatment of Dershowitz by the academic establishment should come as no surprise. The Norwegian cultural elite prides itself on its supposed love of dialogue, and its political leaders are quite self-righteous about their willingness to sit down and talk with the likes of Hamas. But that love of dialogue always seems to evaporate when the potential dialogue partner is a supporter of Israel or a proud, unapologetic, un-self-hating Jew.

Den norske eliten ser seg selv i speilet og spør: – Hvem er vakrest i landet her?

Denne selvforelskelsen gjør den ute av stand til å se seg selv utenfra. Men utenverdenen er ikke forelsket, og ser noe helt annet. Dette forbauser den norske eliten, den vet ikke helt hvilket ben den skal stå på. Den liker selvsagt ikke å bli hengt ut i Wall Street Journal, og håper internasjonal opinion vil se at det er «kontroversielle» jøder som skriker. Men den kjenner en indre uro. Det er virvlet opp mye støv, og saken vekker oppsikt. Dette er en type oppmerksomhet Norge ikke er vant med.

Men så lenge man ikke vil beskjeftige seg med essensen, vil «saken» vokse.

Denne gang dreide deg seg ikke om noe Israel har gjort, men noe Norge har gjort, og det gjelder noe så penibelt som akademisk frihet. Ingen norske universiteter ønsket å la Alan Dershowitz holde en gratis forelesning om Israel/Palestina-konflikten.

Og det i landet der Mr. Dialogue er utenriksminister. Nå bestyrer ikke Jonas Gahr Støre universitetene, men universitetene handler ikke i et vakuum.

Ute av Norges hender

Den israelske ambassaden har klaget til Kringkastingsrådet over NRKs dekning av Israel. NRK har gitt Cecilie Hellestveit oppgaven å analysere NRKs dekning frem til saken kommer opp på Kringkastingsrådets møte i slutten av april.

Det er en håpløs oppgave, både ressursmessig, tidsmessig og politisk.

Anti-israelisme er blitt offisiell politikk i Norge. Slik er det. Ingen vil innrømme det offentlig, ikke en gang pressen. Den er selv en del av selvsamme policy.

Denne anti-israelismen er en funksjon av at Norge er blitt flerkulturelt samfunn. Dvs. det er slik man definerer flerkultur. Derfor vil ikke anti-israelismen avta, den vil øke.

Dette er en tendens som finnes i varierende styrke over hele Vest-Europa. Det handler først og fremst om den offisielle versjonen, som bøyer seg for islam og muslimer.

Det er selvsagt pinlig for det offisielle Norge når jøder hetses qua jøder, og når Norge henges ut i Wall Street Journal.

Men dette er faktisk et av de få håp som finnes foran en mørk horisont: at det finnes en fri offentlighet i land som USA, hvor fenomener av en spesiell karakter vekker oppsikt selv om det dreier seg om et lite land man ellers ikke beskjeftiger seg med. En slik foreteelse var norske universiteters boikott av Dershowitz.

Det var en PR-katastrofe. Man skjøt seg selv i foten. Det myke nettverket trådte i kraft. Tidligere rabbiner i Oslo, Michael Melchior, skrev et innlegg i Aftenposten hvor han stilte seg hoderystende til Dershowitz’ kraftige påstander. Det var som et bestillingsverk fra Harald Stanghelle. Stanghelle som rabbiner.

Men Melchiors beroligende ord virket passé. Den offisielle anti-israelismen er for lengst registrert som realitet i Israel, og nå også blant intellektuelle og i offisielle sirkler i USA. Det er bad for business.

Hva vil eliten lære av denne leksen? Spin doctors vil fortelle den at neste gang må Dershowitz få forelese, i det minste ved ett universitet.

Det vil man nok klare å få til. Men rekken av boikotter og fiendtlige utspill mot Israel og jøder er lang. Regjeringen har selv stått for flere. Det er bare dager siden Jonas Gahr Støre sa at han står fast ved Goldstone-rapporten.

Goldstones anger var en gyllen anledning til å vise pragmatisme, realisme og balansere vekten når det gjelder Israel. Gahr Støre grep ikke anledningen. Han lot den gå, og det sier noe om at det på bunnen finnes en beslutning. Boikotten er ikke tilfeldighetenes spill.

Gahr Støre er som kjent vakrest i landet. Han er derfor ute av stand til å forstå hvor mye anti-israelismen kommer til å skade Norge. Svenn Stray ville forstått det, og Johan Jørgen Holst, selv Jan Petersen. Men ikke Gahr Støre, the best and the brightest. Han er for blendet av sin egen perfeksjon.

Alan Dershowitz and Norwegian Anti-Semitism
Norwegian Israel-haters routinely insist that their hatred of the Jewish state is not an expression of anti-Semitism. But the record strongly suggests otherwise.