Erling Marthinsen 
Mer enn 1000 svarte pastorer presser president Biden for å holde Israel tilbake i krigen mot Hamas, og truer med at hvis han ikke gjør det, vil det koste ham svarte stemmer i november.
Hva skyldes det at pastorer med mørk hud misliker Israel så mye? Dette spørsmålet stiller Alan Dershowitz og Andrew Stein i Wall Street Journal.
Ifølge pastor Barbara Williams-Skinner fra National African American Clergy Network er det en felles følelse av å være undertrykt som motiverer gospel-gjengen. Afroamerikanere gjenkjenner seg i palestina-araberne, og også svarte prester har opplevd krig, militarisme, fattigdom og rasisme.
«They are oppressed people. We are oppressed people. Black clergy have seen war, militarism, poverty and racism all connected.»
Men fokuset på Midtøsten er allikevel merkelig. Svarte pastorer ignorerte stort sett situasjonen i Iran eller Afghanistan. Det er få som snakker om millioner av svarte, kristne sudanesere i sør som terroriseres av arabiske muslimer fra Nord-Sudan.
Ingen bryr seg om uighurene i Kina, eller kurderne i Irak. Hvorfor er alle så engasjert i folket som valgte Hamas som sine ubestridte ledere?
Dershowitz og Stein mener jødehatet er årsaken, og viser til en artikkel fra 1992 av historikeren Henry Louis Gates Jr. som antydet at svarte kristne var preget av en kristen antisemittisme.
He considered the influence of “Christian anti-Semitism, given the historic importance of Christianity in the black community.”
Gates Jr. la hovedskylden på svarte demagoger som kjempet om lederskap i den nye «afrosentriske» bevegelsen. Han var overrasket over gjenoppblomstringen av svart antisemittiske, særlig sett i lys av den historiske alliansen mellom svarte amerikanere og jøder.
Gates Jr. antydet at det voksende jødehatet som svarte pastorer representerer faktisk er forårsaket av den historiske tilknytningen mellom de to gruppene. Dette stjeler oppmerksomheten vekk fra den potten av empati man kan tilrane seg på grunn av undertrykkelsen man mener seg utsatt for. Da må empatien frarøves jødene. Som i et null sum-spill, ren marxisme.
Særlig unge afroamerikanere med høy utdannelse var preget av slike holdninger allerede i 1992, ifølge Gates Jr. Går man litt tilbake i tid, opplevde man jo Nation of Islam, som fikk Muhammed Ali som posterboy, inntil han tok avstand fra bevegelsens fokus på rase. Ali ble etter hvert overbevist om at også hvite mennesker kunne være gode muslimer.
Black Panthers var nært knyttet til palestina-arabere. Dette ble videreført av Black Lives Matter-bevegelsen. Svarte amerikanere virker å tro at de må isolere seg i sin egen lidelse for å oppnå sine mål. Derfor tillates rent jødehat på diverse campus rundt Ivy League-universitetene i USA.
Historisk sett har jo svarte og jødiske amerikanere vært solide støttespillere for Demokratene. Men nå aner man en viss bevegelse, særlig blant amerikanske jøder.
Kanskje det vil oppstå en ny front i det amerikanske lappeteppet av avsky og misnøye? Kanskje dette er et tegn på at de krenkede krenker hverandre?
Det blir selvsagt vanskelig eller umulig for amerikanske jøder å føle sympati med Hamas etter 7. oktober. Den dagen er et veiskille i historien for liberale amerikanere med tilknytning til Israel. Hvilken retning mørkhudede amerikanere vil velge gjenstår å se.
