Feature

CNN har en serie hvor de følger mennesker som får til noe, enten det er i business eller kunst. Lørdag var det Leif-Ove Andsnes. Han imponerte stort.

Når norske opptrer i utlandet, på en internasjonal scene, skal de lett understreke at de er norske ved å snakke et norsk-engelsk. Men ikke Andsnes. Han snakket et uanstrengt, avslappet transatlantisk engelsk. Han var at ease. Hans fokus var musikken. Han visste hva han snakket om.

Det var imponerende. Nordmenn bærer ikke lett enerstemplet. Det blir for mye for vårt selvbilde. For Andsnes var det musikken, og i løpet av noen minutter fikk han vist hvilken enorm kraft og glød han legger i musikken. Det var hans univers, og han hadde kontroll. Andsnes var on the level.

Det er ikke ofte man ser et menneske som er til de grader hjemme i sitt metier og kan det. Det er kjennetegnet på en mester. Andsnes trengte ingen utvendig anerkjennelse.

Han imponerte ved sin alminnelighet, sin likefremhet, og likevel virtuousitet. En stor kunstner.

Alle enere fyller oss andre med ærefrykt. Det er som i det gamle Hellas: gudenes vinger har berørt dette menneske. Det er hva talent er. Et strøk av noe gudommelig.