Kommentar

Den nye operaen er det nye Norge som feirer seg selv. Er det noe å feire? Hvis vi snakker musikk, ja, men neppe innen opera. Navn som Andsnes, Molvær og Bugge Wesseltoft slår an andre, mer populære akkorder. Opera er og forblir elitært i Norge, og sjiktet er for lite til å rettferdiggjøre et bygg av slike dimensjoner.

Arkitektonisk er bygget makeløst, flott. Snøhetta leverer i internasjonal klasse. Men hvorfor kunne det ikke vært et konserthus, eller et kulturhus som var åpent for alle og som var åpent 24/7? Jeg har alltid ønsket meg et Pompidou-senter, et multimedialt senter, et kunnskapssenter som kunne tilby alt av bøker, film, databaser, stillhet, dataspill, kunst og konserter. Det ville bydd på sikkerhetsmesssige utfordringer, men da hadde man invitert virkeligheten inn.
Den nye operaen signaliserer det stikk motsatte: Den er elitær, ikke bare i innhold, men også i materialvalg.

Under et språkkurs i Berlin for en fem år siden oppdaget jeg hvor mye man kan gjøre ut av toaletter. Toalettene på museer og gallerier var en estetisk nytelse. Stål, fliser og lys strålte ut eksklusivitet og komfort. Doene var innbydende, det var som man skulle noe helt annet enn å tømme seg. Den ultimate postmodernisme: Selv avføringen blir forgylt. Det er vanskelig å se forskjell på om man er på kjøkken eller do.

Operaen er fylt av denne typen eksklusivitet: i første rekke ved valget av Carrera-marmor. Hva gjør denne stenen langt mot nord? Mot de store hvite flatene – eik. Kontrasten sten mot tre er vakker, men med stål og glass får den dette luftig-estetiske som er kjølig. Minimalismen er kjølig, den snakker i en kode som får vanlige mennesker til å føle seg overflødige. Er det hensikten?

Jeg traff en gang en mann i Hellas som leverte ideer til reklame for Mercedes-Benz. Han sa at det underliggende budskap hele tiden var følgende: Bare rike mennesker har rett til å leve.

Det samme utstråler noe av dagens ultamoderne arktitektur: Bare de som kjennes ved meg, som forstår dette kalde språk, har rett til å omgås, være her.

Norge har råd til å bruke fire milliarder på hva det vil. Men man kan ikke la være å sammenligne Operaen med synet som møter en noen stenkast unna. Hva har skjedd med Oslo?

Når jeg kommer ut av Oslo S, er synet som møter meg ved bunnen av plassen, rundt Trafikanten, en ravende, sydende mengde av narkomane. Det er et foruroligende syn. De står der døgnet rundt, svaiende på bena. Noen roper ut tyvgods til billig penge. En må åle seg forbi. Det er trangt. Noen ganger ligger tåka tjukk, det kjennes som en film noir. Dette er innfallsporten til Norges hovedstad.

Gatelegemet er fortsatt oppgravd. Hvor mange år det har ligget slik er vanskelig å huske. Hele Jernbanetorget består av provisoriske overganger, nå også gjerdet inn, slik at man beveger seg i korridorer som i en leir.

Det er som scenografien til en film eller et teaterstykke: de narkomane, innvandrere, inngjerdede korridorer og sviktende sponplater under bena. Publikum er bare gjester, forbipasserende, i en fremmed verden.

I fjor var det flere turister som skrev til kommunen og sa at de aldri kom til å komme igjen. En hadde vært her mange år på rad.

Dette er the real world, den man møter på gata og trikken. Den virker uendelig langt borte for publikummet i Operaen. De vet ikke en gang at den eksisterer.

Det ble sagt at den nye Operaen symboliserer en ny identitet for Norge. Det er det nye Norge som feirer seg selv. Det er en lissom-verden. Vi later som om vi er europeere. Men vi kan aldri bli de sofistikerte menneskene vi gjerne vil være. Det avsløres så fort vi åpner munnen. Angela Merkel var der, 200 utenlandske pressefolk. Til og med kenyansk TV! Kunne ikke Bjørn Simensen da snakket engelsk og ikke lest fra en medbrakt lapp og ramset opp alle som skulle takkes. Den samme lackluster performance serverte Stoltenberg. Det ble som en kjedelig broåpning på Vestlandet. Hvor ble det av fynd og klem? Finnes det ikke futt i mannen?!

Når det kommer til stykket er vi bare bønder. Noen av artistene gjør dette til et poeng. Hege Schøyen, Ingrid Bjørnov og hele Norges Narvestad har denne selvironien i bunnen. Marit Åslein var også morsom da hun intervjuet Statsbygg-folkene.

Hvorfor skal vi late som om vi er noe vi ikke er, og ikke makter?

Med en så liten elite får opera lett noe l’ancien regime over seg. Hvor var musikken som kunne blåst taket av Dovregubbens hall? Norsk kultur er ikke dekadent kontinental, den har noe mer opprørsk, infult og naivt over seg. Vi er mer amerikanere. Nils Petter Molvær skulle åpnet med et bestillingsverk som hadde vist hvor jotnene og urkraften bor. Det hadde vært noe. Liv.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også