Først kommer krigen, så den kulturelle åpningen. Den georgiske musikkscenen er et nok så ubeskrevet blad på våre kanter, men det kommer Nino Katamadze sikkert til å gjøre noe med. Som en ikke så fjern slektning til Sade, i åndelig forstand, drysser hun lett om seg med en klang boret ut fra sølvminer på månen, som vi ville sagt det hvis vi fortsatt snakket i metaforer. Det holdt vi opp med for lenge siden, dessverre. Vi ble saklige og tørre og presise. Eller som Rousseau sier: «Det eneste som skal til for å gjøre et språk kaldt og dødt er at man etablerer noen universiteter hos de som bruker det.» En digresjon selvfølgelig, men den dukket opp mens jeg hørte Nino gli ubemerket mellom Georgisk, Russisk og Engelsk, og vel først og fremst måten hun gjør det på.

Nino Katamadze er fra Adjaria, en autonom republikk i Georgia på grensen til Tyrkia. Hun studerte musikk i Svartehavsbyen Batumi.

Og for liksom å avrunde denne litt rotete introduksjonen med åpningsbildet: Med dette bandet har Georgia åpnet en «front» som Russland, med det redselsfulle Gorki Park ufriskt i minne, har veldig lange utsikter til å hamle opp med. Nok svada! Musikken spiller.

Nok en gang takk til vår documentleser, som på de youtubianske vidder utrettelig sporer opp nye musikalske gullårer.