15.1 Hvor mye virkelighet rommer et språk? Det spørsmålet glemmer norsk-forvarerne å stille. Kan det være slik at norsk ikke greier uttrykke fenomener, følelser i tiden, men at engelsk gjør det, og derfor erstatter norsk? Er det så galt, handler ikke språk om kommunikasjon?

Det slår meg at all sytingen om at norsk forsvinner om 100 år er bare tull. Hvis det forsvinner, er det fordi det ikke var funksjonelt, ikke tilsvarte menneskenes behov.

Det sies at ens morsmål er viktig for identiteten, evnen til å uttrykke seg presist og nyansert. Det er sikkert riktig, i utgangspunktet. Men hva hvis endringene skjer så fort at språket ikke rekker å holde følge? eller: hva hvis de som monopoliserer språket, det offisielle tale- og skriftspråket, bruker språket på en måte lar store deler av virkeligheten forbli uuttalt?

Det er neppe tilfeldig at det er på musikkens område at Norge har vært mest kreativ de senere år. Det ikke-verbale språket.

Rocken kommer nærmest et poetisk språk som sier noe, og det skjer ofte på engelsk.

Victoria-tiden hadde sine korsett. Vi har skravlespråket i underholdningen, og et kjedelig akademisert språk i sakprosa. Begge er preget av en utrolig mangel på ekthet og følelse. Det er ikke noe guts, ikke noe edder og galle, ikke noe blod og tårer. Det eneste sted dette skjer er i musikken.

Så la oss være inspirert av musikken, og si med the doors: Strange days have found us, strange days have trapped us down. They’re going to destroy, all our casual joys.

Rosenberg snakker om at vi må ha samme empati for kinesere og afrikanere som våre egne, og mener grunnlaget legges i familien. Denne viljes-idealismen har jeg ingen tro på. Men noe av det viktige med globaliseringen er at kulturen i hele kontinent som Asia rykker nærmere. Man merker allerede at Asia kommer til å bli viktig i tiden fremover. Film derfra kommer så det suser. Det vekker en nysgjerrighet, et ønske om å vite mer. Dette er et bedre utgangspunkt. Så kommer empatien etterhvert.