Noen lesere irriterer seg over eller lurer på hvordan red sprinkler tekstene med engelske ord og uttrykk. Det er ikke ment som jåleri.

Mennesker benytter språk som best uttrykker virkeligheten. Hvis native tongue ikke gjør det, tyr man til alternativer. Engelsk variasjon og veltalenhet og amerikansk bluntness og oppfinnsomhet viser større robusthet i møte med virkeligheten. Det er ikke noe galt med norsk, men for at et språk skal trives må det utvikle seg og vokse. Språk uttrykker hvem vi er. Hvis man hører endeløse tirader av babbel, vil man se seg om etter noe vitalt. Gjennom Shakespeare og populærkulturen trenger engelsk/amerikansk inn i vår egen kultur. Langt fra å jamre seg over anglifiseringen, kan man se det som en sjanse, en anledning til i det minste å ha et verktøy som alle kan forstå.

Engelsk/amerikansk er en gateway, til å utvikle sine tanker og formidle inntrykk fra et lite land til en større verden. Det bidrar til en form for fluency, hvor norsk og engelsk flyter over i hverandre. Er det ikke slik vi tenker allerede? Gjør ikke The Wire og Homeland eller hva det måtte være til at vi bruker amerikansk uttrykk med den største selvfølgelighet? Dette handler ikke bare om kulturell påvirkning i den venstreorienterte dominans-anklagen, som storkonsumerer en kultur de egentlig er imot: det handler om hvordan idiomer dannes på et dypere plan.

En gang i tiden adopterte vi engelske eller rettere amerikanske ord fordi de var kule. Nå ser barn på 10 år fascinert på the Wire, med engelske subtitles, ikke fordi det er tøft, men fordi Oslo begynner å ligne på Baltimore. Det er noe de ser på skjermen som ringer noen klokker. Dette er den virkeligheten de går imøte. Derfor er det den ruggedness, den dirty realisme de opplever, noe som snakker til dem.

Jeg mener det er en bra ting. Det utruster ungene til å klare seg i en helt ny verden. Den ligner ikke på barne-tv for voksne som NRK presenterer. Pent innpakket. Folk og spesielt unge liker ikke slike pakker. De vil helst velge selv. Spesielt når det kommer til språk. Ingenting er mer personlig enn språk. Vi tillater ikke at andre velger språk for oss. Når det finnes andre språk der ute som bedre formidler hva vi føler, så velger vi det.

So please, bear with me.

Det finnes også et annet aspekt ved denne to-språkligheten: innvandrere til Norge benytter med den største selvfølgelighet sitt morsmål, i alle sosiale sammenhenger. Innfødte kan føle seg fremmede i sitt eget land når det sitter på offentlig kommunikasjon og folk prater i vei, ofte høylytt. Engelsk/amerikansk er en måte å utvide sitt kulturelle jeg på: for idiomatisk tilhører norsk den anglosaksiske verden. Det er den som er lingua franca – talespråket i den digitale verden, så mestring av dette språket er en act of empowerment. Alt tjat om å bevare det norske språk er utdatert. Den største trussel mot det norske språk vil være at det ikke går an å uttrykke seg på det.

En sideeffekt av dette vil være å utvikle et språk som blir en bro til verden utenfor. Også for nye landsmenn kan det være en kommunikasjonskanal. De har ikke den dype forståelse av norsk som norske røtter gir. Langtfra å svekke disse røttene vil engelsk/amerikansk styrke dem.

En engelsk/amerikansk kanal betyr også en tilgang til en liberal tradisjon som Norge sårt mangler. Ikke minst av den grunn bør man vise interesse for det som kan bli et hybrid-språk. Språk=tenkemåte. Språk definerer hva det er mulig å si. Hvis et annet språk tillatere videre rammer, flere nyanser, større innsikt. Er valget så vanskelig? Erkjennelsestørst gjør at vi leter der hvor kildene er.