Kommentar

Barnetoget i Trondheim den 17. mai 1945. Foto: Schrøder / Trondheim byarkiv / Wikimedia Commons.

Blant de mest slitsomme tingene man lever med i dagens verden, er de konstante påminnelsene om at denne har gitt avkall på fornuften. Noen utslag er så absurde at man er over i det kliniske eller skumle – hva enten det gjelder «avkolonisering» av fagdisipliner, autoritær håndhevelse av kjønnsideologi, eller rasering av miljøet for å redde miljøet.

Men alt dette er det fremdeles nokså vanlig å kritisere, avfeie eller le av.

Andre absurditeter er mer åpenbare for folk flest og begynner så smått å bli hevet over diskusjon. Et aktuelt eksempel er den nye forestillingen om at norsk kultur ikke har noe med norske slektsrøtter å gjøre.

Hvordan står det egentlig til med den norske kulturen? Halvor Fosli gav dystre prognoser for den i et essay i Minerva høsten 2017, og jeg fikk flashback til teksten etter fire observasjoner av en tilbakegang for det norske språket i serviceyrker på like mange dager.

Det forventes ikke lenger av kabinpersonalet hos et norsk flyselskap at de behersker det norske språket (eller i det minste et av de skandinaviske), ei heller av kurerer, drosjesjåfører eller kaféansatte som arbeider i Norge. Byggeplasser og frisørsalonger er heller ikke unntatt fra fenomenet, er jeg blitt fortalt. Og selv advokater og leger kan i våre dager slippe unna med kebabnorsk.

Mens vi venter på at SSB skal opplyse oss om en ny bunnrekord for den norske fruktbarheten om halvannen ukes tid, går det kanskje an å driste seg til å hevde at tilbakegangen for den norske språkkulturen henger sammen med tilbakegangen for de norske fødselstallene og den vedvarende høye innvandringen?

For mennesker som hverken har fått tankene formet av propagandaen fra alle institusjoner siden førskolestadiet, eller har latt seg kue til en sosial konformitet som også lammer egne tanker, er det lett å innse at sammenfallet mellom den kulturelle og den demografiske trenden ikke er et tilfeldig sammentreff, men en årsakssammenheng:

Den norske kulturen svekkes fordi det blir færre nordmenn og flere utlendinger, samtidig som utlendinger i beskjeden grad tilegner seg den norske kulturen.

Viktor Orbán er ikke redd for å fastslå at Ungarn trenger ungarske barn, men når noen lufter tilsvarende tanker i vårt land, kommer både tukten og reservasjonene.

Da Frps stortingsrepresentant Per Willy Amundsen overfor TV 2 den 10. januar foreslo å innskrenke barnetrygden etter barn nummer tre, luftet han tanker som er beslektet med Orbáns:

Jeg er opptatt av at vi har en befolkningssammensetning som er bærekraftig. Etniske nordmenn har en fallende fødselskurve. Det mener jeg i likhet med Erna Solberg at vi er nødt til å gjøre noe med. Men løsningen er ikke å få en enda større innvandrerbefolkning, tvert imot må vi sørge for at den etnisk norske befolkningen vedlikeholdes.

Amundsen fikk naturligvis det hypermoralistiske hylekoret på nakken, men selv internt i Frp-ledelsen var reaksjonen på det han sa, såpass ambivalent at han gjorde et slags tilbaketog. På Facebook den 18. januar skrev han blant annet:

Så til etnisitetsbegrepet. Det er åpenbart mange som har problemer med å forstå hva dette betyr, noe som er tydelig når man ser retorikken den siste uken. Den faglige definisjonen av etnisitet handler om en gruppe menneskers fellestrekk som særlig kommer til uttrykk gjennom språk, kultur, verdier, religion og tradisjoner – ikke hudfarge eller rase.

Derfor er det også legitimt å mene at vi skal ta vare på det etnisk norske.

Amundsens konklusjon bærer med seg en nokså sterk antydning: Dersom etnisitet hadde handlet om «hudfarge eller rase», ville det ikke ha vært legitimt å mene at vi skal ta vare på den etnisk norske befolkningen. Man kan spørre seg hvorfor han valgte å bruke ordene hudfarge og rase, som trykker på noen helt bestemte knapper. På den måten håndhever han i praksis selv nazi-tukten som hylekoret satte i gang mot ham.

Men etnisitet handler først og fremst om tilhørighet til en folkegruppe gjennom slektsrøtter. Dette er innlysende, men Amundsen ser bort fra det. I stedet tyr han til en «faglig definisjon» av etnisitet som handler om kultur: Det er tilstrekkelig å ha tilegnet seg den norske kulturen for å kunne påberope seg å være etnisk norsk.

Dette er kanskje hyggelig å si, men det betyr ikke at slektsrøtter er irrelevante for etnisiteten – ei heller for kulturen, for den del.

På et individuelt plan kan det naturligvis ofte skje at en person som ikke er av norsk avstamning, tilegner seg norsk kultur. Walid al-Kubaisi, hvis minne nylig ble hedret under et arrangement Ex-Muslims of Norway holdt i Fritt Ords lokaler i Oslo, er et eksempel godt som noen.

Men på et kollektivt plan er det likevel sånn at mennesker som ikke har norsk avstamning, jevnt over har en svakere tilknytning til den norske kulturen enn de som har det. Det er et empirisk faktum. I praksis viser dette seg ved at store deler av folkegrupper som ikke har norske røtter, heller ikke lever i samsvar med den norske kulturen.

Dette skjer fordi den norske kulturen er såpass lite selvhevdende og smittende at den for flere folkegruppers vedkommende ikke resulterer i kulturell assimilasjon. En somalier forblir som oftest somalisk, og en polakk som oftest polsk. Og jo større avstanden er til vertskulturen, desto sterkere er også tendens til å omgi seg med sine egne. Innvandrerne med samme opphav danner derfor kolonier, eller diasporaer, hvor man stifter familie med sine egne.

Det er altså et faktum at etnisiteten i sin opprinnelige betydning henger sterkt sammen med kulturen. Kulturnordmennene og de etniske nordmennene er to nesten, men ikke helt, sammenfallende grupper.

At det må forholde seg slik, er nesten banalt å innse. For familien man vokser opp i, er jo som oftest den viktigste formidleren av kultur – viktigere enn skolen. Det betyr at kulturen i stor grad følger av tilhørigheten til folkegruppen, til etnisiteten. Det er ikke motsatt. Det er ikke etnisiteten som følger av kulturen, slik Amundsen nå hevder.

Nesten alle nordmenn forstår dette innerst inne. Det var derfor galt av Amundsen ikke å erkjenne at den etnisiteten han vil beskytte, også har med slektsrøtter å gjøre. Hvem skal være talsperson for denne utbredte oppfatningen hvis ikke Amundsen er det? Det er legitimt å ønske seg at det i Norge også om hundre år er dominans av nordmenn som ser ut omtrent som de gjør i dag.

Vi bør derfor beskytte den befolkningen som kan spore sine aner langt tilbake i Norge. Dersom denne svinner hen, vil menneskene som tar dens plass, utvikle en kultur som ikke er norsk. I den grad voksende diasporaer går i en slik retning, bør den videre veksten forhindres, og programmer for repatriering iverksettes for de som passer dårligst inn.

Om indere eller kinesere ville ingen finne på å si at indisk eller kinesisk etnisitet har å gjøre med graden av tilegnelse av de respektive kulturene, eller at avstamning ikke spiller noen rolle. Det er bare i Vest-Europa at det er vanskelig å si noe annet, og det er spesielt vanskelig i Norge. I hypermoralismens og selvpiskingens tid er dette vår form for «white man’s burden».

Amundsen sier også interessant nok at etnisitet har med religion å gjøre. Det kunne ha åpnet et enda mer ømtålig kapittel. Svært mange europeere mener at islam er uforenlig med verdiene i deres land. Kanskje tilhørighet til islam heretter vil diskvalifisere en fra å kunne kalle seg etnisk norsk?

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.

Les også

Les også