Idet vår verden forandres av den pågående menneskestrømmen, forsøkes et nytt Europa bygget på en sandgrunn av store og små løgner. Mange kan ha på følelsen at noe ikke stemmer, uten at de får samlet tankene nok til virkelig å sette fingeren på de viktigste selvmotsigelsene.

Desto mer befriende når en vederheftig person med overblikk og logikk gjør det. I en fersk kommentar i Die Welt anskueliggjør avisens Storbritannia-korrespondent Thomas Kielinger (bildet) en av de største løgnene – ved nådeløst å gå sitt eget land etter i sømmene.

thomas-kielinger

Hvordan skal det gå med velkommenkulturen i Tyskland når landets egen kultur ikke er velkommen lenger? spør han. Flere andre har gjort lignende betraktninger, som f.eks. Christopher Caldwell, men kanskje ikke like rammende som Kielinger. Den 75 år gamle journalisten har bodd de siste atten årene i London. Man puster i en litt annen luft i øyriket, og fedrelandet observeres kanskje skarpest på litt avstand.

ANNONSE

Bakteppet for kommentaren er Köln. Köln var en kalddusj. Tildragelsene hadde noe illevarslende ved seg, som vil fortsette å avføde refleksjoner – som fortsette å avføde refleksjoner, utover selve hendelsene.

Hvor sterk er tyskernes følelse av egen identitet og tilhørighet til den nasjonale familien? Spørsmålet trenger seg på i disse dager, ledsaget av et nyttårsfyrverkeri med ettervirkninger som fortsatt gløder. Men Angela Merkel kan ikke besvare spørsmålet. Det dreier seg ikke lenger om henne eller flyktningepolitikken hennes, som ikke lenger kan tilbakekalles, i alle fall ikke hva angår den millionen mennesker som vi allerede har hatt imot.

Nå er de her, og oppgaven som må løses, er i mellomtiden i sin helhet blitt lagt på vertssamfunnets skuldre. Man kan også si at Angela Merkels regjering har veltet den over på den tyske familien.

Virkeligheten på bakken er alt annet enn business as usual, observerer Kielinger. Men den blir forsøkt håndtert som nettopp dét. Instrumentene er rent politiske. Det holder ikke.

Dette handler om mer enn det som vanligvis kalles politikk. Til syvende og sist krever politikken, uansett hva slags, bestandig folks samtykke og deltagelse – hvis den skal lykkes. Denne gangen snakker vi om mer enn politikk. Vi snakker om et sosiologisk eksperiment hvis dimensjon først i disse ukene begynner å gå opp for oss, etter først simpelthen å ha skjøvet det hele sorgløst til side sist sommer, for deretter å reagere så entusiastisk på den moralske utfordringen, at vi lot som om vi var gjestfrie mot et stort antall ukjente mennesker.

At de var mennesker var det som telte og det eneste som engasjerte oss. Risikoen for kulturelle omveltninger ble ikke tatt i betraktning. I Europas utkant pågikk en akutt flyktningekrise – måtte ikke den løses? Man kan jo ikke la være å tilkalle brannvesenet bare fordi spørsmålet om skadeomfanget ennå ikke er avklart.

Dette var situasjonen. Ledsaget av statsministerens oppmuntrende ord «wir schaffen das», vokste nasjonens stolthet over å kalle seg tysk og hvordan den kunne være et forbilde i verden – også for vårt eget velbefinnendes skyld.

Artikkelforfatteren konstaterer at det ikke er nok å dyrke det behagelige bildet av seg selv som den barmhjertige samaritan.

En velkomstkultur kan bare lykkes hvis stedet som ønsker velkommen – altså Tyskland – forstår sin egen familie og grunnlaget for landets samfunnskontrakt.

Hvor mange tenker egentlig over at vi er født inn i en sosial kontrakt? Hvem har klart for seg hva den består i? Kravet Kielinger stiller til en fungerende kontrakt i øyeblikket, er helt elementært:

Spørsmålet er: Liker vi hverandre i det minste så godt som vi foregir å like de mange tusen nykommerne fra fremmede kulturkretser? Dette er den virkelige lakmustesten, for bare hvis folk har tillit til sin egen familie og en følelse av samhørighet, kan det festes lit til «flyktningepolitikkens» suksess.

Dommen er skånselsløs, men kjensgjerningene gir ham rett, og spørsmålene han stiller har ingen gode svar:

Dette er vi svært langt unna. Demonstrasjonene for og imot innvandringen, eller for og imot Merkel, viser det overtydelig: Det ulmer et hat i landet. Flyktningene har avdekket en dyp splittelse mellom tyskerne. Polariseringen øker. Begge sider bekjemper hverandre med lignende slagord. Begge lukker de andre ute ved å si at de ikke tilhører den tyske familien.

Vennligheten mot innvandrere og avskyen mot enhver som reiser spørsmål, henger sammen. Multikultur og minikultur stiller hverandre til regnskap – og oppi alt dette vil man integrere flyktninger? Føler vi tyskere oss overhodet vel i hverandres selskap? Skal man forkynne budskapet om sameksistens med fremmede mens man avskriver enhver integreringsevne hos den andre samfunnsleiren?

De vestlige samfunnene har i årevis lidd av en snikende motvilje mot å fremheve egen kultur og egne verdier i en flerkulturell verden. Men det er uærlig å vise gjestfrihet mot andre hvis man ikke er innbyrdes enige om sin egen identitet i en verden hvor kulturene ligger hulter til bulter.

Kielinger mener at den politiske korrektheten fortsatt blomstrer. Noen muslimske barneskolelærere i England får avbryte arbeidet tre ganger om dagen for å be. Et utkast til en engelsk historiebok fremhever landets angivelige multietniske røtter. Maurerne kom visstnok til øya før angelsakserne.

Hvordan skjedde det? Vel, en soldatkontingent som holdt vakt ved Hadrians mur i Nord-England under romernes okkupasjon, kom fra Nord-Afrika. Mistanken er entydig: La dere ikke forvirre av legenden om at England har vært et hvitt land. De andre var der først – selv om det bare dreide seg om en kortvarig utstasjonering av nordafrikanske okkupasjonssoldater i en fjern fortid. Også på den måten kan man undergrave samfunnets forståelse av sin egen historie. I stedet for å fortelle om et enkelt faktum fra gammel tid, oppheves det til et tegn på en ideologisk grunnsetning.

All oppdragelse i multikultur til tross, har ikke tyskerne engang vært nevneverdig multikulturelle på hjemmebane:

Sjelden har Bibelens ord om «å elske din neste som deg selv» hatt større kulturell relevans enn i dag. Apropos det sa Bismarck en gang at tyskerne virkelig ikke har elsket hverandre noe særlig. Vår historie har ikke bidratt til å avhjelpe denne mangelen. Tvertimot: Av den ødelagte nasjonen kom det etter 1945 ut en ny og forsterket lokalpatriotisme, og hvor lite Permaneder-familien fra München hadde til felles med Buddenbrooks-familien i Lübeck hadde, visste vi allerede fra de aller beste litterære kilder.

Har ikke dagens moderne Tyskland lagt slike ting bak seg? Nei, sier Kielinger:

Splittelsen forskyver seg bare til et annet nivå. Den manglende konsensusen gjør livet vanskelig for oss med den formidable kulturelle utfordringen av moderniteten vi har i dag: Vi skal være fredelige mot en million nykommere, men føre krig oss i mellom – siden vi i beste fall bare har en skamfull oppfatning av vår egen kultur.

Nå bryter det løs, forsømmelsen straffer seg. Hvordan skal da den pedagogiske oppfordringen «vær snille mot hverandre» gjøre migrantenes liv lettere? Det forutsetter at altfor mange tyskere går i indre eksil i sitt eget land. Så lenge deres bekymringer ikke blir tatt på alvor, vil Angela Merkels store sosiologiske eksperiment mislykkes.

Inntil videre vil man lykkes i å slukke branner. Både folk og myndigheter tar sine forholdsregler. Man unngår trøbbel etter beste evne.

Dette er viktig, men det er ikke nøkkelen til fremtiden. Den handler om et helhetlig bilde av vår egen kultur, noe som ikke kan oppstå bare ved å bli påtvunget en bestemt flerkulturell tolkning.

Folk må finne tilbake til det de er, avslutter Kielinger:

Vi er ganske riktig også flerkulturelle, men med utgangspunkt i en kulturell egenart som allerede var der. Vi er den egenarten en stor velkomst skyldig.

Men først må folk forstå nødvendigheten av det. Rekker de det?

 

Die Welt

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629