Sakset/Fra hofta

Det er i vanskelige øyeblikk for nasjonen at en leders kvaliteter virkelig blir satt på prøve. Angela Merkel bestod ikke den prøven i sin tale til tyskerne klokken 11 tirsdag formiddag.

Selv i innledningen, hvor den tyske statsministeren skulle rekapitulere hva som var hendt, sviktet hun:

En grusom, og til syvende og sist ubegripelig ugjerning har tatt livet av tolv mennesker.

Verden har etterhvert sett et nokså betydelig antall slike ugjerninger, og det er blitt gjort mange forsøk på å begripe deres dynamikk – ikke minst av dem som har til oppgave å prøve å forhindre at de skjer. Det er som om Merkel med ett eneste ord visker ut resultatene av disse forsøkene. Vi skal åpenbart tro at det kommer som lyn fra klar himmel når noen omgjør en lastebil til et massedrapsvåpen.

På en dag hvor millioner av mennesker vil ha svar, unnlater hun ikke bare å svare, hun viser en komplett virkelighetsfjern tilnærming til hele problemstillingen. Det er følelsene som dominerer. Merkel er «rystet». Nei, så dæven? Det er alle, men av en leder forventes litt mer enn et normalt fungerende følelsesliv.

Merkel sendte som seg hør og bør sine tanker til de rammede og sin takk til alle innsatskrefter. Men ingenting tyder på at hun er i krig:

Vi må på det nåværende tidspunkt gå ut fra at det er et terrorangrep. Denne ugjerningen vil bli oppklart og de skyldige straffet så hardt som våre lover tillater.

Når det gjelder ugjerningsmannen rettssikkerhet har altså Merkel klare svar: Vi skal holde oss til boka. Hva angår befolkningens fysiske sikkerhet har hun ingen svar:

Det er vanskelig for oss å akseptere at det var et terrorangrep. Millioner, jeg også, spør hvordan vi kan leve med angrep på et julemarked.

Merkel vet godt at mange vil bebreide henne for å ha ført en politikk som gjorde gårsdagens blodbad mulig. Hun forsøker så godt hun kan å ta brodden av bebreidelsene:

Dette ville være svært vanskelig å bære hvis det skulle bli bekreftet at et menneske som har bedt Tyskland om beskyttelse og asyl, har begått denne ugjerningen.

Noe slikt ville være særdeles ubehagelig for de mange, mange tyskerne som daglig er engasjert med flyktningehjelp, og for de mange menneskene som faktisk trenger vår beskyttelse og som anstrenger seg for å integreres i vårt land.

Selv idet hennes egen politikk bærer bitre frukter, gjør hun så godt hun kan for å forsvare at den var rett, og igjen tar hun steget ut av virkeligheten. Det er ikke de mange som trenger beskyttelse, det er de få. Det de mange derimot ønsker, er et økonomisk bedre liv. Selv EU-kommisjonens visepresident innrømmer det. Merkel har kjørt seg fast i dette sporet, og kan ikke si annet.

Hun ber i praksis tyskerne om etter beste evne å ignorere det som er hendt:

Vi vil ikke oppgi hyggelige stunder sammen. Vi vil ikke leve med at frykten for det onde lammer oss. Vi skal ikke oppgi julemarkedene.

Selv om det faller vanskelig i denne tunge stunden, skal vi finne kraften til å leve slik vi vil leve i Tyskland: frie, sammen med hverandre, og åpne. Takk.

Det at noen instrumentaliserer den friheten, den åpenheten og det ønsket om sameksistens til å ødelegge alle tre, reiser alvorlige spørsmål, ikke minst om konsekvenser. Merkel tilbyr følelser og gode ønsker. Det er som om hun ikke engang fornemmer spørsmålene. Svaret kan ikke bli annet enn tomhet.

Kan noen fylle det politiske vakuumet hun etterlater, eller representerer hun sin egen befolkning litt for godt?