Gjesteskribent

Del I

4. BEGRENSNINGER I RELIGIONSFRIHETEN 4.1.

Nærmere om artikkel 9. nr 2.

Unntakene i artikkel 9. nr 2. gjelder ikke trosfriheten eller tankefriheten som er absolutt. Man kan tro hva man vil og man kan tenke hva man vil. Unntakene i punkt 2 gjelder religionsutøvelsen.

Artikkel 9. nr 2. oppstiller tre kumulative vilkår som må være oppfylt for at en begrensning i religionsfriheten ikke skal være et brudd på religionsfriheten.

Begrensningen må være:

1- Foreskrevet ved lov
2- Nødvendige i et demokratisk samfunn
3- I tillegg må minst ett av følgende alternative vilkår være oppfylt (legitimt formål)

a) hensyn til den offentlige trygghet, b) for å beskytte den offentlige orden, helse eller moral, eller c) for å beskytte andres rettigheter og friheter

4.2. Foreskrevet ved lov

Lovkravet betyr at begrensningen må ha en eller annen basis i lovverket. Det betyr imidlertid ikke at selve begrensningen må fremgå av loven, men at reguleringsretten er forankret i lov. Lovkravet omfatter lovfestet og ulovfestet rett, formell lov, forskrift, instruks og praksis. Det legges til grunn at kappeforskriften oppfyller lovkravet. Det er ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette vilkåret her.

5. LEGITIME FORMÅL – HENSYNET TIL OFFENTLIG TRYGGHET, ORDEN, HELSE ELLER MORAL, ELLER FOR Å BESKYTTE ANDRES RETTIGHETER OG FRIHETER

Religionsfriheten beskytter som sagt ikke alle handlinger som er motivert eller inspirert av religion eller tro:

“Article 9 does not protect every act motivated or inspired by a religion or belief (…).
In democratic societies, in which several religions coexist within one and the same population, it may be necessary to place restrictions on freedom to manifest one’s religion or belief in order to reconcile the interests of the various groups and ensure that everyone’s beliefs are respected (…). This follows both from paragraph 2 of Article 9 and the State’s positive obligation under Article 1 of the Convention to secure to everyone within its jurisdiction the rights and freedoms defined therein.”

Religionsfriheten gir ikke individene noen blankofullmakt. Religion må praktiseres og uttrykkes på en måte som ikke kommer i konflikt med de grunnleggende ideene bak menneskerettighetene og andres rettigheter og friheter. I et flerkulturelt samfunn med flere religioner, ideologier og trosretninger som står i innbyrdes motsetning til hverandre, må fellesarenaen, det offentlige rom, være sekulært og uavhengig av religion. I det øyeblikk religiøse påbud overordnes de felles juridiske spilleregler som gjelder vår felles arena, er ikke denne arenaen lenger felles eller sekulær.

5.1. Pluralistisk samfunn

Ingen kan hindres i å velge et liv for egen del som ikke er basert på likestilling mellom menn og kvinne, men ingen andre skal tvinges til å underordne seg dette. Det er dette den sekulære friheten innebærer. Man må selv ta konsekvensen av sine valg, og kan man ikke omgås i det offentlige rom får man ta de individuelle konsekvensene av dette og ikke påtvinge samfunnet slike holdninger. Ingen kan tvinges til håndhilsing hvis de hevder religiøse grunner til ikke å håndhilse på det motsatte kjønn. Men ingen kan heller tvinges til å ansette noen som ikke vil håndhilse. Det handler om retten til å slippe religiøs maktutøvelse. For det er makt det handler om når arbeidsgivere tvinges til å akseptere arbeidsplassen som en arena for religionsutøvelse, og når skoler tvinges til å kompromisse med islamistenes krav om kjønnssegregert undervisning.

Innenfor rammene av et pluralistisk samfunn må lovene opprettholde ikke bare den troendes rett til utøve sin religion, men også den ikke-troendes rett til å utfordre det som den troende anser som hellig. Det er denne sekulære friheten som har ligget til grunn for framveksten av religiøs toleranse i Vesten, ikke at de mest kompromissløse troende skal påtvinge sitt syn på andre.

Men problemet er ikke den personlige tro for den individuelle troende. Trosfriheten tilhører det pluralistiske liberale samfunn. Dilemmaet oppstår ved islams krav på rettslig og kulturell dominans i de samfunn der denne religionen har slått rot, og fått et demografisk overtak.

Det er viktig å forsvare et pluralistisk samfunn der alle borgere kan praktisere sin tro, eller velge bort troen, uten å bli diskriminert. Men nettopp for å oppnå dette målet må et flerreligiøst samfunn sette nødvendige grenser for religionsfriheten.

I et demokratisk samfunn der flere religioner eksisterer innen en og samme befolkning er det nødvendig med restriksjoner på religionsutøvelsen for å ivareta interessene til alle de forskjellige gruppene og således sørge for at alle parters tro blir respektert.

Det er en sammenheng mellom hijab, kjønnssegregering, tvangsgifte og segregeringen mellom muslimer og alle andre. Det får konsekvenser på skolen, i svømmehallen, i bursdagsselskaper, kjærlighetslivet, det sosiale liv, for bosettingsmønsteret osv. Slike holdninger er uforenlig med norske verdier og hele grunnlaget for aksepten for innvandringen. For enten så har man f.eks. felles svømmeundervisning, eller så har man det ikke. De valg man tar har konsekvenser. Og en fortsatt aksept av denne praksisen fører til mer segregering, og ikke integrering.

I et pluralistisk sekulært samfunn har også religionsfriheten, altså retten til frihet fra religion, betydning, og borgerne har rett til å slippe å bli påtvunget det religiøse budskap i offentligheten.

5.2.Toleranse og likestilling

Som alt annet ved politisk islam er den ekspansiv, dvs den gjelder ikke bare for tilhengere, men berører også omgivelsene som ikke følger forskriftene. Hijabens funksjon er å signalisere at noen jenter er ærbare. Da signaliserer den også at andre jenter ikke er det.

Hijab forteller muslimske jenter uten hijab at de er dårlige muslimer, og den underbygger forestillingen om at ikke-muslimske jenter er vantro og horer. Hijab er, i motsetning til hva islamistene hevder, ikke et uttrykk for fromhet, men for en ekstrem seksualisering. Den reduserer kvinnen til sitt kjønn der hennes kjønnlige identitet går foran alt annet. På samme måte reduserer den indirekte mannen til en ukontrollerbar ansvarsløs steinaldermann som ikke har kontroll over sine seksuelle lyster.

Spørsmålet blir bare hvem av kjønnene som skal bære det seksuelle stigmaet, og kvinnene gikk ut som taperen. For å sitere islamisten Tariq Ramadan:

”Hvis det er påkrævet af kvinden at bære slør, er det fordi den svageste af de to ikke er kvinden. Den svageste er i realiteten manden, og mandens blik på kvindener meget skrøbeligere end det modsatte. Dette slør er en beskyttelse af den svageste af de to.”

Eller for å sitere den Sydney-baserter muftien Sheik Taj Din al-Hilali:

«If you take out uncovered meat and place it outside on the street, or in the garden or in the park, or in the backyard without a cover, and the cats come and eat it … whose fault is it, the cats or the uncovered meat?
The uncovered meat is the problem.»
«If she was in her room, in her home, in her hijab, no problem would have occurred.»

Og fortsatt:

“But when it comes to adultery, it’s 90% the women’s responsibility. Why? Because a woman possesses the weapon of seduction. It is she who takes off her clothes, shortens them, flirts, puts on make-up and powder and takes to the streets, God protect us, dallying. It’s she who shortens, raises and lowers. Then it’s a look, then a smile, then a conversation, a greeting, then a conversation, then a date, then a meeting, then a crime, then Long Bay jail.”

Hvordan de forskjellige spekter av islamister ordlegger seg, er imidlertid mindre relevant. Enhver oppegående leser ser at innholdet er identisk.

Resultatet til slike holdninger ser vi daglig. Jentene er ansvarlig for å vekke mannens lyster, ergo er alle jenter som ikke dekker seg til horer. Hijab er altså ikke et uttrykk for fromhet, men en ekstrem seksualisering av kvinnen. All seksuell tilnærming fra menn er kvinnens ansvar, helt fra hun er barn. Denne gjennomgående innprentingen om at jenter bare er et seksuelt objekt, fratar kvinnen status som menneske. Og den fratar mannen ansvaret for seksuelle overgrep.

Og i de områder der dette kvinnesynet får råde, opplever kvinner stigmatisering og vold. Det er nå områder i Oslo som norske jenter ikke våger å gå til i alminnelige korte kjørt. Etnisk norske jenter må farge håret mørkt for å unngå trakassering. Jenter generelt får slibrige kommentarer kastet etter seg, får seksuelt fornedrende blikk og blir kalt horer. Jentene som blir tatt på brystene og kløpet i rompa blir av mennene møtt med at det er jentenes egen skyld, siden de ikke dekker seg til. Og underkastelse til dette regimet gir fordeler. Jentene får status fra familien, de slipper psykisk press, hets og fordømmelse, hån og forakt, og de slipper volden. Det er lettere å underkaste seg og innordne seg, enn å ta kampen alene.

5.3.Trusler og frykt

Hijab markerer en sterk forskjellsbehandling mellom kvinner og menn, en forskjellsbehandling som for barn innføres før de er i nærheten av puberteten. Det skaper en avstand mellom kjønnene og en opplevelse, både hos dem som bruker hijab og de andre, om at jenter er annerledes enn gutter, på en måte som setter jenter i en mindreverdig stilling. I flere barneskoler i Oslo er det jenter helt nede i 5-6 år som må gå med hijab. I realiteten så er dette tidligere enn det som er vanlig i foreldrenes opprinnelsesland. Argumentet om at mange småbarn bruker hijab fordi de vil ligne på moren stemmer ikke. Tvert om så melder departementet om at de har fått flere henvendelser fra muslimske foreldre som opplever et økt press om at deres barn må gå med hijab på skolen. En måling i Italia viser at 85 prosent muslimske kvinner bruker slør av frykt. En måling fra Frankrike i 2003 viste at 77 prosent av kvinnene brukte slør i frykt angrep fra voldelige islamister. En serie i avisen Libération i 2003 dokumenterte hvordan muslimske kvinner og jenter i Frankrike som nekter å gå med hijab ble trakassert, avvist, og ofte fysisk truet av muslimske menn. Det samme er dokumentert i Norge og Sverige, og regjeringen er klar over det.

I den kontekst disse kvinner lever i er det meningsløst å bruke vestlige begreper som individualitet, religionsfrihet og individets frihet. Tvert i mot reflekterer hijab det stikk motsatte, nemlig religiøs tvang. Det er et faktum at millioner av kvinner er tvunget til å gå med hijab i frykt for fysisk avstraffelse. Og denne frykten er velbegrunnet og absolutt reell.

5.4.Mørketall

Det er velkjent at særlig jenter opplever å bli møtt med forventninger om å gå kledd på en bestemt måte. Hvis de ikke innordner seg blir de intimidert av både mannlige og kvinnelige muslimer fordi de da er blitt ”for norske”. Jentene ber om å få slippe hijab. De henvender seg anonymt til hjelpetelefoner, til ambassader, til politikere, til menneskerettsaktivister og til nøytrale innvandrerorganisasjoner. Men når de uttaler seg til media, sier de det stikk motsatte. Ellers risikerer de juling. Noe av det viktigste er å få fjernet ”presset på hodet” fra alle som nå sosialiseres inn i en kultur der de ikke kan si, nei. Islam misbrukes mer og mer til å styrke menns makt. Endog en del nøkkelpersoner i innvandrermiljøene beholder nettopp sin makt ved å være et hinder for integrering.

Hijab symboliserer underkastelsen under mannsveldet. Senere kommer ufriheten i ekteskapet. Æresdrap er ikke sjeldent. Mørketallene er store, kvinner blir bare borte et sted i foreldrenes opprinnelsesland. Æresdrap henger sammen med holdningen til kvinner og forsvares at store grupper. Til sammenligning så er det ingen som forsvarer norske sjalusidrap. Jenter som velger å ta av seg hijaben blir sett på som æreløse, horer eller som overløpere til det norske samfunnet. Foreldre pålegger jentene hijab fordi de er redde for at jentene skal bli som norske jenter, dvs. ikke langt fra horer.46

5.5.”Ære” og kaste

«Æren» er for disse mennene knyttet til kvinnenes atferd, da kvinnene ses på som familiens og innvandrersamfunnets eiendom. De har ingen selvstendig identitet, de er ikke selvstendige mennesker. Mennene ser også på kvinner som en forlengelse av seg selv. Når kvinnene bryter med de standarder mannen har satt, er det et direkte angrep mot hans identitet. Muslimske jenter som blir ansett som ”for norske” blir tvangsflyttet til foreldrenes hjemland for gjenoppdragelse der. I en undersøkelse fra Ankestyrelsen i Danmark (Ankestyrelsen er øverste klageinstans på velferdsområdet) i 2005 kom det frem at omlag 1.000 barn årlig blir sendt på gjenoppdragelse fra Danmark til foreldrenes opprinnelsesland. I Norge forsvinner tilsvarende mange barn fra skolene, men i Norge finnes ingen ansvarlig oppfølgning. I praksis betyr det at disse barna ikke gis anledning til å vokse opp og ta del i det norske samfunnet, og at de blir sosialt, kulturelt og språklig handikapet for et liv i Norge.

Norsk-pakistanske jenter er nødt til å leve ett dobbeltliv i Norge for å få ta del i de samme rettighetene og frihetene som etnisk norske jenter. Fra de er små til de er gifteklare, er de et produkt som skal selges. ”Referansen” er derfor viktig for å få gode giftekandidater. Jentene blir derfor fratatt muligheten til å leve et sosialt og fritt individualistisk liv. Miljøet holder jentene under oppsyn og kontroll. Sex og alkohol er totalforbudt. Og de må gifte seg innenfor sin kaste. Og tanken på å gifte seg med en nordmann, er uhørt.

Denne praksisen der barna blir brukt som levende visum for storfamilien er velkjent modus i utlendingsforvaltningen, men ingenting skjer.

UDIs kompetanseteam mot tvangsekteskap og æresrelatert vold uttalte i 2006 at 2000 jenter av utenlands opprinnelse, bosatt i Norge, var blitt tvangsgiftet de siste 2 årene. Til tross for det store omfanget, og nesten 10 år med handlingsplaner, var lite gjort for å hjelpe disse jentene. Kompetanseteamet varslet i 2011 om en kraftig økning i anmeldte tvangsekteskap. Fra 2009 til 2010 hadde antallet innmeldte tvangsekteskap økt med 70 prosent.

Politijuristene ved utlendingsenheten ved Romerike politidistrikt opplyste om flere henvendelser hver uke fra jenter som opplevde alt fra manipulasjon og trusler, til de som ringte og ba om å bli stoppet på Gardermoen på vei til bryllup i foreldrenes hjemland.

Politiet opplyste at det i stor grad var familier med 20 til 30 års botid i Norge som sto for de fleste tvangsekteskapssakene. Erfaringen fra politiet på Romerike var at 99 prosent av dem som tok kontakt i forbindelse med tvangsekteskap var muslimer. Det går seg altså ikke til av seg selv. Det kvinnesyn som hijab representerer og de overgrep som følger, lever i beste velgående selv etter 30 år botid i Norge.

5.6.Moralpolitiet

Et selvbestaltet ”moralpoliti” vokter gatene og trakasserer kvinner som går i norske klær. Kvinner uten hijab blir intimidert, truet og utsatt for vold. Muslimske kvinner som tar del i det norske samfunnet, og går med moderne klær uten hijab blir kalt overløpere og kollaboratører. Mennene i gaten sørger for at jentene holder seg innendørs på kveldstid. Fenomenet er veldokumentert fra de franske forstadsgettoene. Manglende intervensjon og feilslått integreringspolitikk fra staten sin side, har tvunget innvandrerkvinnene til å danne egne kvinnesaksorganisasjoner for å fremme egen frihet og rett til å ta del i de samme friheter som franske kvinner nyter godt av.

Og fenomenet er på god vei inn til Norge, med oppslagene om moralpolitiets trakasseringer av kvinner og homofile på Grønnland i Oslo i 2010, som et glimt inn i en mørk verden. Selv kvinnenes fedre eller ektemenn blir presset og trakassert for å tillate at kvinnene deres ikke dekker seg. Menn skal også ha opplevd å bli tatt til fange og mishandlet fysisk og psykisk. Butikkeiere og forretningsdrivende blir truet med mafiametoder om at bedriften/butikken blir ramponert dersom kvinnene deres ikke dekker seg til.

Det kreves svært få voldshandlinger for å hindre at hele samfunn av muslimske kvinner ikke får ta del i de friheter og rettigheter vestlige kvinner tar for gitt. Vold og trakassering skaper lov ved at kvinnene vet hvilke regler som gjelder i deres miljøer.

5.7.Kjønnsapartheid og stigmatisering

Etnologen Maria Bäckman hadde et forskningsprosjekt som bl.a. så på hvordan det var å være hvit og annerledes i en svensk drabant by. Funnene hennes var blant annet at det var problematisk å forholde seg til deres muslimske venner. Religiøse krav og bestemmelser forandret kameratene deres til mennesker som ikke selv bestemte og gjorde opp sine egne meninger. I stedet var de styrt av tradisjon og religion. I disse tilfellene ble vennene deres til kjønnede, seksualiserte menn som var styrt av sine drifter. De ble undertrykkende og urettferdige. Jentenes egen kompetanse, kompleksitet og mangfold, var plutselig ikke tilstrekkelig. De ble nedvurdert ut i fra sitt kjønn. Flere av jentene nevnte blondhet som noe som var særlig problematisk og seksualiserende. Å være blond og jente førte til uvelkommen oppmerksomhet og seksualisering. Flere av jentene farget håret mørkt for å slippe denne seksuelle oppmerksomheten. Lyse jenter ble sett på som dumme, bimbo, pornoaktige og seksuelt tilgjengelig. Å ha naturlig svensk hårfarge ble tilskrevet en identitet full av rasistiske nedsettende fordommer om kjønnshierarki og kvinnelig seksualitet. Det innebar en plagsom synlighet som førte til at biler tutet, gubber stirret, og gutter kalte dem horer.

I de områdene som ikke var dominert av svensker, fikk de fleste jentene ikke engang lov til å snakke med guttene på torget. Hvis de ble sett av venners foreldre, så gikk ryktene raskt og de fikk stempel som horer. Mange av jentene får ikke lov til å gå på ungdomsklubber fordi det er gutter der. Jenter blir kalt horer, bare for å gå med skjørt. Presset er så stort at selv svenske jenter ikke lenger går med kjørt.

Tilsvarende funn ble gjort i Norge av sosialantropolog Inger-Lise Lien som undersøkte skoler i Oslo øst. Normale norske sommerplagg, miniskjørt og topper som viste navlen ble valgt bort i et forsøk på å se ”anstendig” ut på en muslimsk måte. Det sosiale presset var så stort at de etnisk norske jentene begynte å forkaste de norske idealene om likhet og toleranse, til fordel for ”ære”.
Andre ønsket at de var jomfru og at de i sitt neste liv ble født muslim så de kanskje ville få noe respekt. På skolene der de etnisk norske jentene var i klart mindretall ble de tradisjonalisert og korrigert, der gamle føydale idealer ble trukket frem. Likestillingen var under press.

Norske blonde jenter velger å bytte skole for å slippe unna de negative karakteriseringene og stigmatiseringen som kommer fordi de er etnisk norske og blonde i håret. Det er gjennomgående negativt å være hvit. Kristendommen og norsk kultur var negativt, og skjellsordene var mange. Norske jenter opplever å bli kalt hore så mange ganger at de nærmest er blitt immun. Jentene måtte tone ned sin femininitet, de turte ikke gå med singlet og følte skam hvis BH-stroppene syntes.

Tilsvarende må integrerte jenter av muslimsk bakgrunn som vil ta del i de friheter og rettigheter deres norske søstre har, også bytte skole for å unngå stigmatiseringen, presset ved å bli sett på som en dårlig muslim og stemplet som dårlig jente som ikke bruker hijab. Anklager om at de prøver å bli norske, eller at hijaben representerer deres ære, og at man er æreløs uten, er dagligdags. Jentene blir fratatt sitt menneskeverd og redusert til sitt kjønn. Jentene opplever i stor grad å bli seksualisert.

Det er videre dokumentert at integrerte jenter av muslimsk bakgrunn som bor utenfor Oslo og i utgangspunktet kler seg i norske klær, dekker seg til med hijab når de reiser til Oslo i frykt for å bli trakassert av muslimske menn. Tilsvarende må jenter av muslimsk bakgrunn ha hijab i skolesekken, slik at de kan dekke seg til når de går igjennom enkelte ”multikulturelle” områder.

Enkle besøk på stranden, eller badeparker, viser et illevarslende monument over likestillingen i muslimske ”enklaver”. Man ser unggutter ikledd badeshorts i alle farger og mønstre. Gutter av pakistansk, somalisk, irakisk, og palestinsk opprinnelse, leke og sprute på hverandre til høylytt latter, der de nyter friheten i Norge. På land står deres søstre, hvis de i det hele tatt får lov å gå ut, tildekket av hijab, sorte tunge sjal og fotside skjortler. Et provoserende og talende vitnesbyrd på det kjønnsapartheid som er muslimske barn og ungdoms virkelighet.

5.8.Antitesen til integrering

Hijab er det synlige symbolet på den steinharde internjustisen og internkonterollen. Hijab er en del av et fengsel mot integrering. Hijab er selve antitesen til integrering. I 2009 fikk minoritets- og integreringsrådgivere ved videregående skoler og norske ambassader 438 henvendelser fra unge som ville ha hjelp mot tvangsekteskap, ekstrem kontroll og vold. 129 saker dreide seg om frykt for tvangsekteskap. Andre henvendelser handlet om ekstrem kontroll, vold og frykt for å bli etterlatt i utlandet.

Oslo politiets kompetanseteam mot tvangsekteskap har de siste årene vært borti 1500 saker, der kvinner rømmer fra tvangsekteskap og annen vold som har med ”ære” å gjøre. Selvhjelp for innvandrere og flyktninger rapporterer om utallige unge jenter som fortvilet forteller at de får juling dersom de ikke har på hijab til enhver tid. Foreldrene slår ofte jentene til lydighet og dydighet, og hijaben utgjør som regel en del av kontrollen. Unge jenter må flytte til andre steder i landet og bo på hemmelig adresser fordi de ikke vil gå med hijab. De må leve som flyktninger i sitt nye land, fordi de vil ha de samme friheter som norske kvinner og jenter.

Hijab er simpelthen det ytre synlige tegn på at kvinnen tilhører den muslimske nasjonen, ummaen. Og er det mange nok jenter med hijab, så blir det normen. Det sosiale presset virker disiplinerende for jentene. Det er det samme som å gi tvangsoppdragelse fri bane.
En pedagogikk som ikke tar høyde for kulturer som bruker tvang, forråder barna. Først innvandringsjentene, deretter deres norske søstre og i neste omgang samfunnet.

5.9.”Overvåkning”

Taxisjåfører i Oslo opererer som agenter i byens største etterretningstjeneste. Oslo politiet opplyser at mange innvandrerjenter er redde for å kjøre drosje. De forteller at familie jobber i drosjenæringen, og dersom kvinnene blir sett ute i byen så blir det rapportert tilbake til familien. Flere kvinner som har rømt fra tvangsekteskap og æresrelatert vold, kan ikke benytte seg av drosjer med sjåfører fra innvandrermiljøet, særlig fra der pakistanske miljøet.

Politiet gir videre eksempler på at jenter som har forlatt familien, har fått telefon fra familie i hjemlandet som vet hvor kvinnene befinner seg. Deler av drosjemiljøet fungerer som rene lytteposter, og fører sterk kontroll over kvinnene. Tilsvarende modus ble brukt i Danmark da den dansk-pakistanske kvinnen Ghazala Khan ble skutt og drept i 2005. Hun hadde giftet seg mot familiens vilje. Familiens ”ære” var da ”dypt krenket” da Ghazala rømte hjemmefra. Hun var gift i to dager før familien gjorde kort prosess. Da hadde deler av taximiljøet i København drevet klappjakt på dem i 18 dager. Igjen er modus den samme over landegrensene. At en kvinnefiendtlig æreskultur har slått rot i taxinæringen, utfordrer ideen om den nøytrale og upartiske institusjon som skal bringe oss trygt hjem. Det er ikke bare innvandrerkvinner som får føle uttryggheten og seksuell trakassering fra innvandrersjåfører. Logikken er at siden kvinnene ikke går med hijab og er ute uten mannlig følge på kvelden, så er de uansett horer.

5.10. Hijab fører til seksuell trakassering

I motsetning til en utbredt oppfatning viser det seg at tildekking av kvinner verken forhindrer eller reduserer seksuell trakassering. Menns omfattende seksuelle trakassering av kvinner i den arabiske verden driver kvinnene til å dekke seg til fullstendig. Men det er ikke nok. Også kvinner som i utgangspunktet er fullt tildekket blir utsatt for seksuell trakassering fra fremmede menn på gaten. Dette fører kvinnene helt ut av det offentlige rom. Den seksuelle trakasseringen inkluderer beføling og verbale krenkelser, og er en daglig opplevelse for kvinner i arabiskdominerte områder. Det gjør at bevegelsesfriheten til kvinnene etter hvert blir innskrenket og truer kvinnenes deltagelse i alle aspekter av livet.

Hele 90 % av jemenittiske kvinner forteller at de har vært utsatt for seksuell trakassering. I Jemen er nær 90 % av kvinnene tildekket fra topp til tå. Likevel rapporterer altså 90 % av kvinnene at de er blitt seksuelt trakassert når de beveger seg i det offentlige rom. To-tredeler av egyptiske menn innrømmer seksuell trakassering av kvinner. Flertallet av dem mener kvinnene har seg selv å takke, selv om tildekkede egyptiske kvinner daglig opplever den samme seksuelle sjikane. 83 % av de egyptiske kvinnene i undersøkelsen svarte at de har blitt seksuelt trakassert. 98 % av utenlandske kvinner i Egypt opplyser at de opplever seksuell trakassering. Dess mer utbredt sløret er, dess mer utbredt er den seksuelle trakasseringen i det offentlige rom av kvinnen.

5.11. Ekstrem seksualisering

Seksuelle overgrep mot unge kvinner med innvandrerbakgrunn er et oversett problem, varsles det fra flere fagfolk i Danmark. Det er snakk om en gruppe som aldri går til politiet, som har vanskelig for å henvende seg, og hvor familien ikke må få vite om overgrepet. Når norske kvinner forteller om overgrep, står samfunnet klar til å bistå. Hele familien vil stå parat med empati og oppbakking, men for enkelte innvandrerfamilier, særlig muslimske familier, er familien den største trusselen.

Danmark gjennomført et pilotprosjekt i 2003-2004 kalt ”Løft sløret for seksuelle overgreb.” Denne ble referert i årsrapport for 2003 fra Rigshospitalets Center for Voldtægtsofre der det fremgår at muslimske voldtektsofre mest av alt fryktet familiens reaksjon:

”Især kvinder med muslimsk baggrund gav udtryk for, at de havde foretrukket at hemmeligholde det seksuelle overgreb, og at de var bange for reaktioner fra deres familie og netværk. Vi fik derfor en formodning om, at kvinder med muslimsk baggrund ikke havde samme adgang til at opsøge hjælp efter et overgreb som danske kvinder.”

Konsekvensene fra familiens reaksjon på overgrepet kan være verre enn selve overgrepet. Familiens ”ære” kan ødelegges hvis overgrepet blir kjent. Voldtatte kvinner risikerer å bli henrettet av familien. Familien vil ellers for alltid være brennmerket med den skam som følger av at jomfruhinnen er brutt før et ekteskap er inngått. Selv offerets søsken kan måtte lide for at søsteren har blitt voldtatt.

Denne holdningen blir til og med utnyttet av menn fra de samme miljøene til å begå organiserte voldtekter av de muslimske jentene. De vet utmerket godt at jentene er så redd for sine egne familier, at de vet å holde voldtektene hemmelig. Leder for et dansk krisesenter, Birgitte Karlson, kunne fortelle at hun i løpet av bare 3 måneder var i kontakt med 15 slike jenter som hadde blitt utsatt for organisert voldtekt. Mørketallene er nødvendigvis store.

5.12. Konklusjon – legitime formål

At de legitime formålene hensyn til den offentlige trygghet, for å beskytte den offentlige orden, helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter er oppfylt, er åpenbart.

Nils Thomas Svendsen, jurist

Del III