Gjesteskribent

Fenomenet Wikileaks kneiser som det største politiske teater i vår tid. Vi har fått et skremmende eksempel på ensrettig og politisk tankefengsler i norske nyhetsredaksjoner.

Stilt overfor dystre og uoversiktelige fenomener som det hemmelige Wikileaks-systemet, har vi ikke bare fått bekreftet at det virkelig er slik at redaksjonene rundt om i kongeriket opptrer mistenkelig likt i bestemte saker. Vi har faktisk helt samtidig fått vite at det gjennom journalistenes egen fagforening, Norsk Journalistlag (NJ), tidlig ble lagt bestemte politiske føringer for aktiv støtte til Wikileaks. Dette farget selvsagt medienes håndtering av denne spesielle saken.

Vi står overfor et kompakt politisk ladet konsept som byr på store prinsipielle kildekritiske utfordringer, ned til grunnvollene i vårt demokrati. En diskusjon journalistenes fagforening slett ikke vil ta. Tiden har kommet da vi spørre oss hvorfor det er slik. Vi får ta diskusjonen her og nå, av mangel på alternative fora og etter hvert som landet synes å tømmes helt for journalister som våger å tenke på egen hånd og bryte ut av flokken.

Retter seg mot NATO

Graver vi dypere i irrgangene bak Wikileaks vokser det hele til et fenomen som raskt tangerer demokratiets smertegrense: Det hemmelige avtaleverket, oppbindingene, håndteringen og ikke minst den selektive utsorteringen av Wikileaks-dokumenter i Aftenposten gir klare nok konturer av en politisk agenda som sikter inn nettopp der vi er som svakest i moderne demokratier: Mot vestlige elektroniske informasjonssystemer som bærer i seg data om forsvar og sikkerhet. Kritisk sett er det hele like forutsigbart som at terrorister en dag ville styrte passasjerfly ned over New York. Men vi har hatt det så godt, og avstanden til krigsskueplassene har blitt for stor i tid og rom til at vi klarer å se faresignalene tidsnok.

I møte med dette fenomenet, som er oppstykket i celler og skjulte kadre i flere land, er det ikke bare en påfallende politisk monotoni i våre hjemlige nyhetsredaksjoner, det er også særdeles enøyde presentasjoner rent journalitisk. Stadig i møte med denne eiendommelig stjålte stoffmengden som først og fremst er knyttet til NATO og USA.

Noen synes å ha glemt at det dreier seg om detaljer knyttet til NATOs pågående operasjoner i Afghanistan, altså ut over graderte dokumenter knyttet til amerikanske ambassader og konsulater over hele kloden. Dessuten skiftes scenene raskt bort fra amerikanske diplomater i dokumentene. Aftenposten har forlengts offentliggjort tekniske detaljer om europeiske spionsatellitter, og om Statoils operasjoner i Den persiske gulf. Detaljer rundt pågående søk etter Al Qaida-nettverket er også behørig eksponert. Det burde selvsagt utløse spørsmål om politisk agenda, hvem som er reelle bakmenn i det som fortoner seg som en ny anti-demokratisk frontorganisasjon, rigget av venstre-ekstremister i flere land. En god del av nettverkene avslører seg gjennom støtteapparatet, som i Norge offisielt er knyttet til Sosialistisk Ungdom (SU) og tradisjonelle internasjonale nettverk som nå bygges ut over landegrensene som under den kalde krigen. Fra New Zealand og Melbourne i Australia via Skandinavia til Moskva, eller omvendt?

Preludium under VGs Hilje Solberg

Først fikk vi et politisk preludium under nyhetsredaktør Hilje Solberg i Verdens Gang. VG hadde angivelig klart å skaffe seg tilgang på Wikileaks-dokumenter etter det tradisjonelle konsorti-prinsippet i Wikileaks-strukturen, gjennom kadre i Sverige: Dette er en hemmelig avtale som automatisk gjør den respektive avispartner til en del av Wikileaks sitt eget distribusjonsnettverk. Siden Wikileaks er en absolutt hemmelig organisasjon, med hemmelige bakmenn og hemmelig finansiering, som både har forhåndssorterte og tematisert ferdige dokument-pakker – oppstår det som nevnt et integritetsproblem – allerede i møtet med fenomenet Wikileaks i det (hemmelige) avtaler skal inngås. Det er imidlertid en diskusjon som faginstanser i norsk presse overhodet ikke har vært villige til å ta, ut over den sedvanlige, bekvemme drodling og små kremt som kommer fra lederen i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold. Dette er nemlig den politiserte medie-nomenklaturaens eget organ, og vi kan ikke forvente mer fra den kanten enn når andre sektorer under elitens parasoll skal kontrollere seg selv.

Helge Øgrim og Norsk Journalistlag

Det andre relevante organet som helt naturlig, og veldig tidlig, skulle ha kommet på banen som korrektiv – er Norsk Journalistlag (NJ). Der fagmiljøene støter på så formidable kildekritiske utfordringer som Wikileaks er en åpen diskusjon påkrevet. Om ikke annet så for å vise at man tross alt har noe som heter faglig integritet i journalistisk perspektiv. Men hva skjer i Norsk Journalistlag? Jo, der sitter selveste Helge Øgrim som redaktør i fagbladet ”Journalisten” i en tidlig fase og kjører ut regulære politiske kampanjer gjennom et gigantisk media-nettverk, med krav om full underkastelse og støtte til Wikileaks! Noe som ved juletider gjør seg utslag i solide pengeroverføringer til det samme Wikileaks fra journalistenes største fagforening i Norge. Uten at noen, kanskje utenom et lite knippe stalinister, vet hva Wikileaks er for noe, og ennå mindre om hvem som til syvende og sist får alle pengene som sendes til organisasjonen.

For alt det vi vet, og ikke vet, går pengene uavkortet til KGB-oligarker rundt Vladimir Putin i Moskva. Som jeg skal komme tilbake til: Det går nemlig flere spor østover i Wikileaks, gjennom lukkede system av kadre og ”autonome” celler, hvor operative elementer for hacking og cracking for lengst er sorterte ut fra distribusjonsledd, konsortiene og et ditto massivt propaganda-nettverk. Dette er ikke noe en mann som gallionsfiguren og den mediaskapte helten Julian Assange kan drive alene. Han ville hatt en langt vanskeligere jobb om naiviteten i Skandinavia antar høyder som i kombinasjon med likegyldighet og historieløshet blir en fiende i seg selv.

Hemmelige nettverk med føringer.

Norske journalisters umiddelbare bidrag i møte med denne dystre hemmelige frontorganisasjonen er umiddelbar støtte, også i kontante pengeoverføringer til bakmenn i Wikileaks. Altså en hemmelig hacker-organisasjon som til nå har tilegnet seg – stjålet – alt som er av dokumenter, og som samtidig gjennom mediakontakter har distribuert høyt graderte dokumenter knyttet til NATO og USA. Fortsatt uten at noen vet hva de faktisk støtter, når de støtter Wikileaks, om ikke alle nå har fått med seg dette ikke så uvesentlige poenget. Men ikke en eneste journalist i dette landet gjør synlige anskrik. Og det er mildt sagt betenkelig. Siden denne sære politiske støtten fra NJ raskt sluses ut til samtlige aviser og nyhetsredaksjoner, legges det selvsagt implisitte føringer på mediadekningen av Wikileaks.

Dersom våre medier skriver kritisk om Wikileaks, vil det være i strid med journalistenes fagforening, og kan følgelig gi trøbbel både for redaktører, journalister og redaksjonsledere. Akkurat dette betenkelige elementet bør vi notere oss. Den andre like bedrøvelige siden av samme sak er at vi her står overfor eksempel på lukkede politiske føringer gjennom samme fagforeningen. Hvem klarte ut og visste om Helge Øgrims innsats for Wikileaks, på vegne av Norsk Journalistlag (NJ) i julestria? Og, tro meg, det dreier seg neppe om et enestående fenomen. Hvem la første hånd på impulsen om å støtte Wikileaks som kom fra en eller annen utenfor Norsk Journalistlag? Hvem klarerte Wikileaks rent politisk, slik at man ikke risikerte å dumme ut hele journalistkropset fra første dag? Spørsmålene er langt flere enn svarene. Det vi kan slå fast er at de signalene som er gitt utenfra er gitt gjennom kanaler som er helt uten innsyn fra norske mediekonsumenter.

Etter et forspill i VG, som dunstet bort midt i desember, forøvrig minst like mystisk som det hele kom inn i VGs Nettredaksjon, – fikk Aftenposten så tildelt 251.287 Wikileaks-dokumenter som en slags julegave. Tenk det. Et politisk og journalistisk mirakel i adventen. Men nå var det slett ingen avtale i bunnen, kunne Aftenpostens ansvarlige redaktør Hilde Haugsgjerd fortelle med megetsigende mine; for anledningen avbildet med et flott sjal som hun kanskje hadde fått som julegave inn bakdørene sammen med Wikileaks-dokumentene. Det stoppet ikke der: Aftenpostens løvinne, med røtter på venstresiden i AKP, kunne krydre sin historien at Wikileaks-dokumentene hadde blitt skaffet bak ryggen på den offisielle og forgudede Wikileaks-leder Julian Assange. Det kunne nesten fortone seg som en litt rørende journalistisk prestasjon, siden Assange samtidig lot seg avbilde da han matet høner i sin husarrest på et gods i England. Nå vet jeg ikke hvordan slik husarrest egentlig fungerer på et stort gods, men vi kan slå fast at Wikileak-helten i det minste får spist noen egg.

Mens vi stadig strever med å finne ut hva som er høna og egget i Aftenposten kan vi bare konstatere at dette kunne det blitt en fin operette av! Med litt scenesminke på Hilde Haugsgjerd kan vi i det minste føle oss trygg på at publikum skiller henne fra han som måtte spille rollen som den russiske KGB-oligarken Alexander Lebedev. Tiden vil vise om det er en av hovedrollene eller en birolle.

Aftenposten skrøner om avtale?

Jeg får som faghistoriker, selv etter intens research over et par uker, etter hvert store problemer med å se hva som er høna og egget i Aftenpostens avtale. De har nemlig hevdet at det ikke er noen avtale. Jeg mener å knekke den påstanden med ren logikk: Hvordan kan Aftenposten med troverdigheten i behold erklære for all verden (gjengitt i en rekke medier verden over) at avisen har fått eksklusiv tilgang på hele sortimentet med Wikileaks-dokumenter fra den såkalte Cabelgate-pakken på verdensbasis, uten at denne eksklusiviteten er sikret gjennom en eller annen avtale? For å gjøre problemstillingen enklere: Hvordan kan noen som helst på kloden påberope seg eksklusivitet til en så vidt bred pakke med informasjon, uten at en avtale er gjort som sikrer materialet? Her foreligger det med andre ord en solid logisk brist som isolert sett er nok til å sette flere mikrofoner opp under nesa til redaktør Hilde Haugsgjerd i førstkommende dagsrevy. Men slike spørsmål betraktes som politisk ukorrekte og direkte ufine i våre samstemte politiserte medier. Det ville vel bli betraktet på linje med høyforræderi, tenker vi som stadig befinner oss på utsiden og ser opp i de flotte, opplyste glasshusene, hvor den ene redaksjonen ligger etter hverandre og hvor de skriver og tenker omtrent det samme om alle de store politiske sakene. Men en årslønn som snart ligger på det dobbelte av oss vanlige dødelige. Med gratis adgang til menyene på alle Oslo-restauranter. For noen er forbindelsene så tette i forhold til maktens tinder nå at flere mediafolk er inne i en politisk dobbeltroller hvor de langt på vei har tatt politikernes plass med sine interne innspill. De er selv på begge sider av bordet. Og her er det slett ikke bare Arne Strand i Dagsavisen og Harald Stanghelle i Aftenposten som bør reflektere over sine roller. Nå har utvalgte journalister og redaktører i sterkt økende grad begynt å intervjue og invitere hverandre opp og inn i studioene, for så å gjøre hverandre til rikssynsere. Siden de sier det samme konsolideres definisjonsmakten og modellmakten hos eliten. De folkevalgte kan like gjerne vente på gangen. Neste gang vi ser Arne Strand i Dagsavisen i en stol der eksempelvis Høyres Per Kristian Foss burde ha sittet, er det med andre ord grunn, ikke bare til refleksjon og ettertanke, men en telelefon eller email til programlederne i studio. Gi lyd! Folk er nok alt for snille i møte med den systematiske politiske ensidigheten som nå stadig åpenbares i våre medier.

Sett under ett: Det dreier seg, mildt sagt og skrevet, om mye fortettet politisk modellmakt i Kongeriket – og definisjonsmakt helt samtidig. Husk, intet land i Europa har så sentralisert statsmakt som Norge. Kanskje med unntak av Kosovo. Vel, noe har med naturgitte, geografiske forhold å gjøre. Men der Europa har delegert veldig mye makt og beslutninger ut i kantoner og storkommuner de siste tyve årene har, Norge gått den andre veien. Vi må nok helt tilbake til Finn Lied og Arve Johnsens dager, etter oppstarten av Statoil i 1972-73, for å finne maken til maktblokk i en regjeringsbygning. Gjennom en underlig samtidsprosess har alle politiske opposisjonsaviser i Norge forsvunnet, samtidig som det har kommet til nye statlige (!) overbygninger mellom TV2 og NRK. På toppen av TV2-huset sitter en trofast sliter fra Arbeiderpartiet i trønderriket, som for lengst er dus med generalsekretær Raymond Johansen i Partiet. Og slik går dagene i kongeriket. I Aftenposten sitter ansvarlig redaktør Hilde Haugsgjerd med spakene, VG har fått inn Hilje Solberg som nyhetsredaktør over en usedvanlig politisk lojal nettredaksjon. Der tidligere leder i AKP-fronten ”Palestinakomiteen” skriver Midtøsten-stoff for folket der ute. Anne Aasheim har nylig rykket opp i gradene, etter noen år som redaktør i Dagbladet. Nå lederen hun Kulturrådet, i nok en strategisk nøkkelposisjon som må være en drøm for enhver politisk kommisær. Nå er hun vel oberst, tenker vi. Og hvem som nå setter den daglige politiske agenda i redaksjonslokalene i Norsk Telegrambyrå (NTB) er ikke forsket helt ut enda, men NTB er usedvalig raskt ute med å snappe Aftenpostens og Hilde Haugsgjerds Wikileaks-meldinger. Som så blir gjengitt i VGs nettredaksjon helt automatisk. Slik går dagene.

Som osteklokker med kabel mellom.

Jeg har sagt det før, men gjentar det gjerne: Norske nyhetsredaksjoner minner om osteklokker med kabel mellom, slik at de kan snakke med hverandre og bli enige om det meste før de kjører ut politiske saker. Faren for at noen har lykkes i å implementere bestemte politiske ukulturer er reell nok. Det dreier seg om hele redaksjonsmiljø som i det store og hele støtter den sittende regjeringen, direkte og indirekte. Norsk Journalistlags aksjon til støtte for Wikileaks er trolig bare ett av flere eksempel på rene politiske føringer i forkant av saker. Ingen skal fortelle meg at det ikke har vært slike prosesser i gang tidligere også.

Wikileaks-saken knyttet til Aftenposten som distribusjonssentral i Europa bør analyseres ut fra den samtidige avtalen for den russiske avisen Novaya Gazeta. Offisielt en opposisjonsavis, men eid av Alexander Lebedev, en av Vladimir Putins aller nærmeste sirkel av oligarker fra KGB, tidligere oberstløytnant i utenlandsetterretningen. Overfor russiske medier gjort Lebedevs avis et stort nummer av den eksklusive Wikileaks-avtalen i desember i fjor. Umiddelbart før Aftenpostens ansvarlige redaktør Hilde Haugsgjerd påberopte seg og sine eksklusiv, endatil global avtale for den siste store pakken av Wikileaks-dokumenter. Det er mulig Alexander Lebedev vil se annerledes på Aftenpostens eksklusivitet. Når det er nevnt, nå er vel Wikileaks neppe noen stor bombe i Moskva: Den hemmelige organisasjonen, som støtter seg på stalinister og anti-semitter i flere land, fikk tildelt store servere under det russiske mafia/oligark-selskapet, Heihachi Ltd, allerede i januar 2007! Til overmål ble denne serveren oppgradert på en ny unix-plattform for å betjene de mange speilserverne i Wikileaks, så sent som 9. desember i fjor. Altså knappe fire dager før Aftenposten fikk beskjed om adgang til den siste pakken på 251 287 Wikileaks-dokumenter. Egenverdien i dette materialet kan godt ligge et sted mellom 100 og 250 millioner kroner. Vi får håpe at timingen er mer tilfeldig enn det særdeles eiendommelige utvalget Wikileaks-dokumenter. Fortsatt etter en hemmelig avtale som Aftenpostens redaktør hevder ikke eksisterer.

Siden vi ikke har en eneste journalist til å hjelpe oss å grave i bakskottene får vi vel gjøre det selv. Det tør være symtomatisk nok for mediesituasjonen i dette landet at jeg de siste dagene, etter å ha kritisert Wikileaks og Aftenpostens rolle, har begynt å motta tips på linje med en vanlig avisredaksjon! Det sier nok lagt mer om medias institusjonaliserte politiske ensidighet under det dystre fenomenet Wikileaks, enn det sier noe om mine kvaliteter som historiker – og tverrpolitisk systemkritiker.

Roy Vega

Dokumentasjon på Wikileaks kraftige servertjeneste, som nå ligger et steinkast fra Kreml i Moskva og offisielt administreres av det russiske selskapet Heihachi Ltd.:
http://toolbar.netcraft.com/netblock?q=HEIHACHI,92.241.190.0,92.241.190.255