Gjesteskribent

Bernard Lewis — Cleveland E. Dodge-professor emeritus i Midtøsten-studier ved Princeton-universitetet — er en av verdens mest autoritative stemmer når det gjelder islam og Midtøsten. I en alder av 94 år har han akkurat gitt ut Faith and Power: Religion and Politics in the Middle East på Oxford University Press, en samling av essays som tydeliggjør sammenhengen mellom stat og religion i den islamske verden. I dette eksklusive intervjuet med Il Foglio snakker den berømte historikeren om sin siste bok, og idet han siterer et vers fra Stormen av Shakespeare, minner han oss på at «fortiden er prologen».

Vi begynner med å be Lewis forklare rollen som religionen spiller i Midtøsten, og på hvilken måte den skiller seg fra rollen religionen har i Vesten.
«La oss ikke glemme at den vestlige verden, slik vi oppfatter den i dag, befinner seg i det 21. århundre, mens den muslimske verden befinner seg i sitt 15. århundre. Så hvis man tenker på den vestlige eller kristne verden i det 15. eller 16. århundre, er det kanskje mulig å danne seg en klarere forestilling om forskjellene,» innleder Lewis før han går i gang med sitt resonnement. «Det finnes mange religioner i verden, men det er bare to, den kristne og den muslimske, som hevder å være de heldige innehaverne av Guds definitive budskap til menneskeheten, og som betrakter det som sin oppgave å spre dette budskapet til resten av verden, idet de overvinner ethvert hinder som kan stanse dem på veien.»

For å understreke dette fellestrekket, siterer Lewis den hellige Johannes av Capestrano, fransiskanermunken hvis navn fortsatt er å finne på kartet over California:

«Johannes av Capestrano var en fanatiker, like fiendtlig mot jøder som mot muslimer, og han brukte store deler av sitt liv på å erklære krig mot begge, av ham betraktet som kristenhetens to største fiender. Han skrev en hel rekke prekener hvor han hyllet pogromene mot de førstnevnte og korstogene mot de sistnevnte. I dag fremstår de fleste av hans anklager som grunnløse, men én av dem er sann. Han hevdet nemlig at jødene var av den absurde overbevisning at ethvert individ kunne oppnå frelse gjennom sin egen religion, og det har han rett i. Talmud sier det nokså rett ut at dydene sikrer alle mennesker en plass i paradiset. Akkurat som folk har funnet opp forskjellige språk for å kommunisere, har de, sett fra det jødiske synspunkt, skapt forskjellige religioner for å samtale med Gud, og Gud forstår alle sammen. Jeg antar at dette er den samme fortolkningen som gis av hinduer og buddhister og andre. Likevel tror både kristendommen og islam, disse to triumfalistiske religionene, at kun deres egne tilhengere kan få adgang til paradiset, mens helvete venter resten av verden. De to paradisene er svært forskjellige, men helvetene er dermot svært like,» kommenterer Lewis ironisk.

«Når to religioner av et slikt kaliber lever side om side, er ledet av den samme misjonsiveren og har den samme selvoppfatningen, blir sammenstøtet uunngåelig. Dette forklarer grunnen til den lange og endeløse konflikten mellom den islamske og den kristne verden, som begynte med islams inntreden i det 7. århundre av den kristne tidsregningen, og som har fortsatt helt frem til vår tid, riktignok i forskjellige faser og med varierende intensitet.»

«De muslimske folkene er, i likhet med alle andre folk i verden, formet av sin historie, men til forskjell fra de andre har de en dyp bevissthet om dette,» understreker Lewis, innen han utdyper den tradisjonelle islamske inndelingen av verden i «islams hus» og «krigens hus» (dvs. de vantro) som Osama bin Laden har brakt opp på ny:

«I «den islamske verdensfrontens erklæring av jihad — hellig krig — mot jøder og korsfarere» som han offentliggjorde i 1998, erkjenner han at den islamske verden er blitt styrt fra forskjellige hovedsteder, ledet av forskjellige folk, dynastier og stater, og at det samme gjelder for Vesten. Men for ham og hans tilhengere fortsetter islam å være i en tilstand av evig krig mot de vantro. I denne siste og definitive fasen hevder han at de vantros verden er splittet mellom to rivaliserende supermakter: USA og Sovjetunionen.
Men etter det sovjetiske nederlaget i krigen i Afghanistan (1979-89), erklærte bin Laden at det var muslimene som jaget russerne fra landet, og at disse led et så knusende nederlag at Sovjetunionens kollaps ikke kunne unngås. Ifølge bin Ladens fortolkning klarte de, altså muslimer som ham, å beseire den farligste og mest blodtørstige av de to vantro supermaktene, og at det å bekjempe de lastefulle og svekkede amerikanerne ville bli en lek. Han fremholder dessuten at det finnes to faser: Først må man jage de vantro fra de troendes land, og dette er åpenbart blitt gjennomført, med enkelte isolerte unntak, nærmere bestemt Israel og Spania. Deretter er det viktigste man kan gjøre å spre islam i de vantros land over hele verden, for slik å vinne den endelige seieren.»

Lewis nøler et øyeblikk før han legger til:
«Dette er oppfatningen blant de personene som vi i dag kaller islamske fundamentalister, men det er ikke den eneste som er utbredt i deres verden, ei heller den dominerende sådanne,» insisterer historikeren. «Ikke desto mindre er det en idé med en viss vekt og et betydelig antall tilhengere, og det er disse Vesten må konfrontere i øyeblikket. Det er viktig å innse at den islamske verden fortsatt er den samme, og den gamle rivaliseringen med kristenheten, som har pågått uten opphør i fjorten hundre år, er for dem stadig av fundamental betydning. Det er riktig at det i islam finnes et skille mellom sunnier og shiaer,» fortsetter Lewis, «men det er tale om et skisma som er totalt forskjellig fra skillet mellom protestanter og katolikker, eller sågar mellom katolikker og ortodokse, som er knyttet til et bredere anliggende om forholdet mellom religion og politikk, av meg lett reformulert som kirke og stat.» Lewis forklarer:

«Forskjellen mellom protestanter og katolikker er basert på den eklesiastiske autoriteten, hvorvidt man aksepterer pavens autoritet eller ei. Mellom katolikker og ortodokse bestod diskusjonen i hvilken biskop som var viktigst: den i Konstatinopel eller den i Roma. Disse spørsmålene gav opphav til de store religionskrigene innenfor kristenheten. Innenfor islam er det oppstått forskjeller som i noen tilfeller har ført til konflikter, men disse har vært mindre omfattende sammenlignet med grusomheten i den kristne verdens kriger og forfølgelser.»

Hvorfor skjedde dette?
«Grunnen er svært enkel. Jesus ble korsfestet og disiplene hans ble en sekt som ble forfulgt i århundrer, helt til de klarte å konvertere den romerske keiser Konstantin, som gjorde kristendommen til offisiell religion i romerriket, for slik å igangsette to parallelle prosesser: kristningen av Roma og «romaniseringen» av Kristus. Islam triumferte derimot gjennom hele livet til sin grunnlegger Muhammed, som hverken ble forfulgt eller dømt til døden. Han ble det suverene overhodet i en stat som nokså raskt ble omgjort til et imperium, og han gjorde sånt som eneherskere gjør: Han utstedet og håndhevet lover, han administrerte retten, krevde inn skatter, grunnla armeer og utkjempet kriger. Og så var han naturligvis profet. Så mens man i kristendommen ender opp med to adskilte institusjoner, kirken og staten, finnes det ikke noe slikt i den islamske verden. Det sies at moskeer tilsvarer kirken, og det er sant i den forstand at den er en bygning hvor man ber og leser, men det finnes intet samsvar sett fra et institusjonelt synspunkt.»

Bernard Lewis tar en lang pause. Deretter forteller han en anekdote lest for mange år siden i England:
«Det var en gang en kristen prest med interesse for jødiske spørsmål. Han skrev en bok med tittelen The systematic theology of the synagogue, som siden fikk omtale av en rabbiner, som innledet sin kritikk på denne måten: «Det finnes ingen synagoge som den forfatteren beskriver, og hvis den fantes ville den aldri hatt noen teologi, og hadde den nå hatt en teologi ville den aldri vært systematisk.» Det samme kan sies om islam. Moskeen er en bygning, men den kan ikke betraktes som en institusjon som ligner på kirken, for det finnes ingen slik institusjon. Det finnes ingen egen religiøs autoritet, og det finnes kun en eneste lov: sharia, den hellige islamske loven. Det er bare i relativt moderne tid at vi har kunnet være vitne til en gradvis imitasjon av Vesten i den muslimske verden, nærmere bestemt av kristne sedvaner.»

Lewis gir to moderne eksempler som angår islams to fløyer, den sunnittiske og den shiittiske. Han begynner med den første:

«Til å begynne med var muftien ganske enkelt en rettslærd person. Han var som en rabbiner: Han svarte på spørsmål. Han var en uavhengig lærd person som tolket shariaen og utledet en regel fra den. I moderne tid er muftien likevel blitt en slags biskop, idet man har etterlignet europeiske sedvaner. Dette er en ottomansk oppfinnelse som er helt ny og fremmed for islam. Det er en del av en vestliggjøring som har berørt hele verden i moderne tid. I begynnelsen hadde man faktisk ikke noe slikt som en stormufti, ei heller noen form for religiøs organisasjon med et hierarki av muftier og andre roller, slik man nå har i tallrike muslimske land,» fastslår Lewis.
Men også shiaene har tilegnet seg sedvaner som minner om de kristne:
«Det er svært tydelig i våre dagers Iran, ser du, hvor de har opprettet en muslimsk ekvivalent til et pavedømme, et kardinalkollegium og fremfor alt en inkvisisjon.»

Del II

Amy Rosenthal har mastergrad i statsvitenskap fra London School of Economics og doktorgrad i historie fra Queen Mary’s College. Hun er fast medarbeider i Il Foglio, som er en av Italias ledende kommentaraviser, og hvor denne artikkelen opprinnelig stod på trykk den 23. oktober 2010. Tidligere har hun skrevet for Weekly Standard, Jerusalem Post og det italienske nyhetsmagasinet Panorama, og hun deler sin tid mellom USA, Jerusalem og Roma, hvor hun også foreleser ved American University. Intervjuet med professor Bernard Lewis publiseres i tre deler her på Document i Christian Skaugs oversettelse, med vennlig samtykke fra Lewis selv, artikkelforfatterinnen og Il Foglios redaktør.