Kommentar

De som har vært skeptiske til Wikileaks og pressens bruk av dem, kan i dag konstatere at de fikk rett. Norske embetsmenn hadde fortrolige samtaler med amerikanerne, der de ga innsideinformasjon om hvilken vei vinden blåste og hvor statsrådene sto, skriver Aftenposten.

Embetsmennene er både navngitt og anonyme. Offentliggjøringen kan få konsekvenser for deres egen karriere, og også for maktkampen innad i embetsverk og politisk ledelse.

Det pågår åpenbart en slik kamp, som gjelder Norges politiske tilhørighet og plassering.

Siden den rødgrønne regjeringen kom til makten, har det vært klart at Norge på viktige områder orienterer seg bort fra USA og Israel. Prosessen har pågått i lang tid, også under Bondevik-regjeringene. Det er snakk om en bred, gradvis nyorientering som knapt er synlig i offentligheten fordi den backes opp av en samlet presse og kulturpolitisk elite.

Omleggingen av kursen er ikke synlig, for de som støtter forestillingen om Det nye Norge, ønsker ikke å bli lagt under lupen. Derfor handler denne prosessen i høy grad om ytringsfrihet. Den er under press, tross alle honnørord.

Ingen symboliserer denne nyorienteringen mer eller bedre enn utenriksminister Jonas Gahr Støre. Hans perfeksjonisme, teflondress, selvbevissthet og ambisjoner blender offentligheten. Norge er ikke forspent med altfor mange internasjonale talenter. Mediene lar seg derfor blende av veltalenheten og de riktige ord for enhver anledning. Gahr Støre føler åpenbart at han med letthet kan turnere norske journalister. Men i dette ligger en implisitt overlegenhetsfølelse og mangel på respekt for den demokratiske prosessen.

Den som føler seg overlegen, vil lett føle at han har rett til å styre, at han står over andre. Det gjør Gahr Støre.

Siden dette ikke bare handler om Gahr Støres, men også om Norges fremtid, er det noen i departementene som blir bekymret. De har ikke mange steder å gå. Offentlig kan man ikke ytre seg. Men amerikanerne er lydhøre. Der møter man forståelse, fordi USA også følger vaktsomt med på politiske signaler blant sine allierte.

Man må anta at norske embetsmenn med slike bekymringer ikke har det lett. Kritikk eller avvikende forslag innad oppfattes lett som opposisjon og illojalitet. Man må forstå helheten for å forstå de enkelte sakers betydning.

Men hvis helheten defineres av Gahr Støre, er det ikke lett å slippe til med en avvikende oppfatning. Bare det å antyde at det finnes helt andre fortolkninger, møter motstand, for man vil ikke erkjenne at slike finnes.

At Norge skal ha lagt seg på en kurs som fører oss stadig lenger vekk fra USA og det atlantiske fellesskap, er utenkelig og uakseptabelt. Man bannlyser slike tanker og begrunner det med at det ikke har rot i virkeligheten. Hvorfor skal man kaste bort tid på noe som er tankespinn? Men poenget er at Gahr Støre har skapt en politisk kultur som gjør slike tanker til en umulighet. For å kunne føre en diskusjon må man anerkjenne argumentenes gyldighet. I den nye norske offentligheten er det mye som nektes anerkjent som gyldige meninger. Ikke minst de mest fundamentale endringer: en ny internasjonal tilhørighet dannes samtidig med at Det nye Norge bygges.

Det er ikke spesielt merkelig at det ene følger av det andre. Men på offisielt hold ler man hånlig av slike tanker. Alliansen ligger fast, selvsagt går Norge inn for at Israel skal leve trygt bak sikre grenser. Men summen av enkeltsignaler sier noe annet.

På engelsk kalles det en soft glove. Gahr Støre bruker helst en myk, overtalende tone, men bak ligger en bestemt og klar vilje. Gahr Støre liker ikke opposisjon, ikke av det prinsipielle slaget.

På Drammensveien sitter det diplomater og analytikere og følger endringene. De ser at det ikke bare er snakk om forandringer som resultat av globalisering. Hvis Norge hadde stengt grensene, ville USA blitt bekymret, men amerikanerne er også bekymret fordi Norge har åpnet døren for masseinnvandring av ufaglærte mennesker fra den tredje verden, som er vanskelig å integrere. De ser at regjeringen gjør disse forskjellene til noe ideelt, noe som bør bevares og dyrkes. De ser fremveksten av ghettoer, men hører Gahr Støre rose det som uttrykk for mangfold, som andre går glipp av hvis de ikke lar seg berike.

Samtidig er Norge blitt kjølig mot Israel og vennligere stemt mot Hamas. Under Gaza-krigen gikk muslimsk ungdom og voksne menn amok i Oslos gater. Norske jurister forsøker å få israelske ledere, blant dem Tzipi Livni, trukket for en internasjonal domstol. Alt dette legger man merke til på Drammensveien.

To pluss to er fire. Rapportene går i en stadig strøm til Washington: Norge har lagt ut på en ny kurs. Mot et helt annet samfunn. Det spesielle er at Gahr Støre har tatt mål av seg til å styre denne prosessen og gjøre Norge til et nytt samfunn. Det skjer i en blanding av idealisme og kynisme. Kritikken av USA og Israel er både et uttrykk for at menneskerettighetene overskygger alle andre hensyn, dvs. en feilkalkulert idealisme, men det er også uttrykk for noe mer: lengsel etter en ny tilhørighet, innfrielse av kravene og behovene til nye befolkningsgrupper om at også de må bli hørt og få noen synlige tegn på anerkjennelse. Derfor valgte Gahr Støre å sparke Danmark fra seg under karikaturstriden og henge ut Vebjørn Selbekk som ekstrem på linje med fanatikerne.

Fra Wikileaks får vi bekreftet at dette dreide seg om noe mer enn taktiske hensyn. Gahr Støre skal ha vært meget kritisk til NATOs nye generalsekretær Anders Fogh Rasmussen. Det er ikke så rart. Fogh Rasmussen står for det stikk motsatte av Gahr Støre. Hans forankring i den vestlige alliansen er udiskutabel, og den er ikke bare sikkerhetsmessig, men også sivilisatorisk og kulturelt.

Det er det som «feiler» Gahr Støre: Han står for noe helt annet. Derfor reiser han bust mot dem som virkelig er forankret i vestlig tradisjon og vestlige verdier, for de skaper trøbbel for ham: de risikerer å avsløre ham. De inntar så klare standpunkter at Gahr Støre må våge seg ut på glattisen og risikerer å blottlegge seg.

Han forsøker gjerne å gjøre flere ting på en gang: både å sende nye signaler og forsikre at alt er ved det gamle. Under karikaturstriden var han farlig nær ved å snuble, men bråket i Damaskus og Beirut ga ham gratispoeng: Gahr Støre kunne innkassere gevinsten ved å være ansvarlig og forsiktig. De andre fremsto som uansvarlige, dvs. de som kompromissløst hevdet retten til ytringsfrihet. At Gahr Støre dermed brukte voldsmennene til egen fordel, var det få i mediene som så eller påtalte. De er selv i det samme gamet: Man kan bruke ekstremistene til å slå politiske motstandere i hodet med.

Det er en grunn til at Danmark og Fogh Rasmussen er blitt så bakvasket av medier og politikere: Danmark tar konfrontasjonen, danskene viker ikke. Gahr Støre ikke bare viker, han posisjonerer seg i forhold til den nye situasjonen, til nye aktører. Machiavellisk om man vil, men så smart er heller ikke Gahr Støre at han greier å kontrollere dette spillet.

Dem han virkelig lurer er det norske folk.

Dette ser embetsmenn på med stigende bekymring. De ser dobbeltspillet, falskheten, og er bekymret for Norges fremtid. På Drammensveien finner de allierte som har det samme synet.

Er det illojalt?

Nei. Det gjelder andre regler for en supermakt som er vår alliert. USA er ikke Iran eller Russland. Vi befinner oss i en ekstraordinær situasjon. De norske embetsmennene opptrer som patrioter.

Men i Aftenposten fremstilles de som illojale, som noen som stikker sine oppdragsgivere i ryggen. Man må regne med at deres karriere har fått seg en alvorlig knekk, eller at de i det minste er uskadeliggjort for lang tid.

Oppslaget illustrerer Wikileaks destruktive potensial: Fortrolige samtaler kan få helt andre konsekvenser når de lekkes. Her brukes de som ledd i det politiske spillet.

Vi er tilbake i sporet fra overvåkingssaken: diskrediteringen av USA som en stormakt som blander seg inn i norske forhold. Måten Aftenpostens utenriksredaktør Kjell Dragnes kommenterer avsløringene på, viser at de brukes i det politiske spillet.

Dragnes ser overhodet ikke at det finnes vektige politiske grunner til at norske embetsmenn føler seg tvunget til å uttrykke sin bekymring overfor amerikanske diplomater. Han reduserer det til foul play.

Grunnen er selvsagt at Aftenposten er flaggskipet til Gahr Støres parti, og dette partiet er ikke ensbetydende med Ap. Fronten går gjennom alle leire. I alle partier finnes det, for å låne et uttrykk fra krigen, gode nordmenn som føler uro, som er sterkt fedrelandskjærlige, som ville reagert hvis de forsto omfanget av den omleggingen som foregår. For de som driver prosessen, gjelder det at så ikke skjer.

USA som risiko

I dette spillet blir USA plutselig en motstander. USA er et mektig land – og man kan gjøre mye ut av at USA er nødt til å gjøre upopulære ting, derfor brukes feilene for hva de er verdt: Guantanamo og Abu Ghraib, den sterke støtten til Israel osv. Men det bakenforliggende motivet er ikke velment kritikk, det er også å hindre at USA kan utnytte sin soft power, sin store positive kraft. USA er fortsatt den frie verdens beskytter og det intellektuelle og kulturelle fyrtårnet, hvor frihet er noe mer enn talemåter. Derfor gjelder det å diskreditere USAs innflytelse og goodwill.

Det er vanskelig ikke å tenke at det ligger slike motiver bak de opphaussede oppslagene om amerikansk overvåking av norske borgere. USA er blitt en trussel med sine ressurser og sin åpne debatt.

Rapportene som er sendt Washington, er meget presise observasjoner av kursen og politikken som føres. Under normale omstendigheter ville de avfødt skarpe kommentarer om hvor riktig amerikanerne ser, og spørsmål om hva regjeringen holder på med og hvor Norge er på vei. Men det skjer ikke. Man har rett og slett mistet vurderingsevnen. Slik går det når orienteringspunktene blir nye. Verdier er ikke utskiftbare. Noen er faktisk bedre enn andre.