Nytt

Nyhetsredaktør Ole Erik Almlid i Aftenposten kan fortelle at avisen nå har fått overta hele basen på 250.000 Wikileaks-dokumenter. Men han vil ikke si hvem de har fått det fra.

Når man ser hvordan Aftenposten brukte avsløringen om at norske embetsmenn besøkte amerikanerne og fortalte fra det indre liv i departementene, burde noen varsellamper blinke.

Aftenposten sitter på begge sider av bordet. Dette handler ikke om vanlige avsløringer. Selve hovedelementet er at ikke folk på utsiden vet noe om hva som kommer.

Hvis en avis eller et etermedie avslører noe så har det et tema. Det er en sak, med en viss avgrensning: Kings Bay, Watergate, Treholt. Saken kan forgreninger og ta uventet retning, men den har et utgangspunkt, et plot og en dramaturgi.

Slik er det ikke med Wikileaks-kuppet. Det er selve fangsten som er storyen, og den genererer sin egen dramaturgi, og den er helt uforutsigbar. Dvs. for de som sitter på utsiden. Men ikke for Julian Assange og hans medspillere: Igår kom det frem at Johannes Wahlström som har vært kreditert researcher for Svenska Dagbladet og Aftonbladet/VG, også har vært og er Wikileaks mann i Sverige! Det handler om et grovt integritetsbrudd, hvor man fører leserne bak lyset.

Det bekrefter hva man kan ha fått følelsen av: at lekkasjene er styrt. De som sitter med kontrollen bruker den til å bestemme akkurat hva som skal ut og når. Det gir dem en stor makt, til å påvirke valg, politiske situasjoner, indre rivalisering i et parti eller et parlamentarisk system etc. Mulighetene for påvirkning er talløse.

Det er slike kupp alle etterretningstjenester drømmer om. Og det var mange slik operasjoner under den kalde krigen: sovjeterne styrte informasjonsstrømmen og fikk vinklet saker på bestemte måter.

Assange overgår dem alle; men det minner mer om etterretningsoperasjon enn transparens og åpenhet. Typisk nok er det ingenting som er åpent rundt Wikileaks.

Aftenposten og alle avisene som har blitt samarbeidspartnere, kan ha innlatt seg på noe de ikke aner konsekvensen av.

Lekkasjen om embetsmennene minnet om utpressing: Aftenposten trykket ikke navnene, men Harald Stanghelle sa de var kjent, og hvis situasjonen tilsa det kunne de bli offentliggjort. Det betyr at Aftenposten sitter med makt til å kompromittere enkeltpersoners karriere. Ikke en person, i en bestemt sak, men mange. Hvor føyelig og etterkommende vil ikke disse embetsmennene være mot Aftenposten i fremtiden? Vil Grete Faremo og Jonas Gahr Støre få merke at de står i takknemelighetsgjeld, at de skylder Aftenposten noe? Slik kan informasjon også brukes.

Bare det at Aftenposten har satt seg selv i en slik situasjon, vitner om at man har ambisjoner som gjør at man skyver etikken og skruplene til side. Man ønsker å være player i en helt annen betydning enn opplysning. Man inntar selv maktens stol, og det er en illegitim handling som hverken Aftenposten eller New York Times har lov til ifølge demokratiets spilleregler. Wikileaks har helt andre dimensjoner enn det som hittil har kommet frem, for aktørene bestemmer selv hvordan skuespillet skal oppføres, og hvem som skal anmelde det.

250.000 nye Wikileaks-dokumenter til Aftenposten
Aftenposten har fått tilgang til 250.000 nye Wikileaks-dokumenter. Nyhetsredaktør Ole Erik Almlid sier avisen kan bruke dokumentene uten betingelser.