Kommentar

En bestemt politisk falang ønsker å gjøre Julian Assange til martyr for ytringsfrihet. Men han er no such thing. Assange er en politisk aktivist med et klart antiamerikansk program. Det har han selv skrevet i artikler fra noen år tilbake.

Her fremgår det at Assange ikke ønsker åpenhet. Han ønsker tvert om å bruke lekkasjer til å få USA til å bli mer avstengt og lukket, slik at systemet ikke fungerer like godt. Det blir på en måte «blindt» og kan ikke lenger forholde seg til verden.

Mr. Assange is misunderstood in the media and among digirati as an advocate of transparency. Instead, this battening down of the information hatches by the U.S. is precisely his goal. The reason he launched WikiLeaks is not that he’s a whistleblower—there’s no wrongdoing inherent in diplomatic cables—but because he hopes to hobble the U.S., which according to his underreported philosophy can best be done if officials lose access to a free flow of information.

In 2006, Mr. Assange wrote a pair of essays, «State and Terrorist Conspiracies» and «Conspiracy as Governance.» He sees the U.S. as an authoritarian conspiracy. «To radically shift regime behavior we must think clearly and boldly for if we have learned anything, it is that regimes do not want to be changed,» he writes. «Conspiracies take information about the world in which they operate,» he writes, and «pass it around the conspirators and then act on the result.»

His central plan is that leaks will restrict the flow of information among officials—»conspirators» in his view—making government less effective. Or, as Mr. Assange puts it, «We can marginalize a conspiracy’s ability to act by decreasing total conspiratorial power until it is no longer able to understand, and hence respond effectively to its environment. . . . An authoritarian conspiracy that cannot think efficiently cannot act to preserve itself.»

Berkeley blogger Aaron Bady last week posted a useful translation of these essays. He explains Mr. Assange’s view this way: «While an organization structured by direct and open lines of communication will be much more vulnerable to outside penetration, the more opaque it becomes to itself (as a defense against the outside gaze), the less able it will be to ‘think’ as a system, to communicate with itself.» Mr. Assange’s idea is that with enough leaks, «the security state will then try to shrink its computational network in response, thereby making itself dumber and slower and smaller.»

NRK bringer til torgs akademikere som presenterer Assange som en helt, en som ønsker åpenhet, som vil at makten skal avsløres, at sannheten skal frem. Selv dette er tøvete, for stater kan aldri si hele sannheten. Det er i strid med alle prinsipper for statsmannskunst. Politikk forutsetter hemmelighold. Å si noe annet er å kaste blår i øynene på folk.

Men folk som professor Olav Torvund og Gisle Hannemyr snakker som om Assange er en slik ytringsfrihetshelt.

Artiklene han skrev i 2006, viser en helt annen agenda, og Assange bekreftet den så sent som i forrige uke da han uttalte til Time:

Or as Mr. Assange told Time magazine last week, «It is not our goal to achieve a more transparent society; it’s our goal to achieve a more just society.» If leaks cause U.S. officials to «lock down internally and to balkanize,» they will «cease to be as efficient as they were.»

For en bestemt del av den venstreorienterte politisk korrekte journaliststanden og for liberale opinionsdannere er Assange helten med stor H. Å kunne tvinge mektige USA i kne er selve drømmen. Den er selvsagt helt tøvete, men Assange prøver.

I stedet for en åpenhetsapostel minner han mer om Blofeld i James Bond-filmene: en stormannsgal mann med betydelig talent som ønsker å bli verdenshersker. Blofeld utfordrer systemet, og er clever. Men alle de tusenvis av telegrammene Wikileaks sitter på, vil garantere et helt annet resultat enn det postulerte.

For det første bruker Assange dokumentene som et utpressingsmiddel og som middel til å få maksimal oppmerksomhet. Han holder en hel verden i age: Hittil er bare en brøkdel av dokumentene offentliggjort, igår var det snakk om rundt 1.000 og det er altså 250.000 i alt. I dag sa den islandske talsmannen at de kom til å publisere avslørende info om store kommersielle selskaper en gang på nyåret. Wikileaks spiller et så høyt spill at de er dømt til å tape.

Den langsiktige konsekvensen blir at systemet blir mer lukket, men det blir ikke mindre mektig eller effektivt av den grunn. Wikileaks-kuppet er av slike dimensjoner at det må få konsekvenser for hvordan info flyter innen systemet og hvem som har tilgang.

I den venstreliberale optikken er det en motsetning mellom personvern og statens interesser. Venstresiden har laget et verdisystem der personvern henger sammen med åpenhet og størst mulig informasjonsfrihet. Men Assanges digitale kupp, som er på linje med Ocean’s 11-filmene hvor helten stjeler banken foran øynene på eierne, er så dristig at det blir selfdefeating. Han viser at sikkerhet og trygghet er avhengig av hemmelighold. Hvis alt blir offentlig, blir mange eksponert, og noen vil være i fare. Også enkeltpersoner.

Consider the case of a 75-year-old dentist in Los Angeles, Hossein Vahedi. According to one of the confidential cables released by WikiLeaks, Dr. Vahedi, a U.S. citizen, returned to Iran in 2008 to visit his parents’ graves. Authorities confiscated his passport because his sons worked as concert promoters for Persian pop singers in the U.S. who had criticized the theocracy.

The cable reported that Dr. Vahedi decided to escape by horseback over the mountains of western Iran and into Turkey. He trained by hiking the hills above Tehran. He took extra heart medication. But when he fell off his horse, he was injured and nearly froze. When he made it to Turkey, the U.S. Embassy intervened to stop him being sent back to Iran.

«This is very bad for my family,» Dr. Vahedi told the New York Daily News on being told about the leak of the cable naming him and describing his exploits. Tehran has a new excuse to target his relatives in Iran. «How could this be printed?»

Assange synes å være en stormannsgal person som hverken bryr seg om sikkerheten til mennesker eller stater.

Noe av den samme recklessness finnes i hacker- og fildelingsmiljøene. Pirate Bay og deres tilhengere i Norge har argumentert for åpenhet på noe av den samme nihilistiske måte: helt uten hensyn til folks levebrød og kunstneriske rettigheter. Da Pirate Bay stilte til valg i Sverige, gikk de inn for fri adgang til å oppbevare pedofilt materiale på datamaskiner. Dette ble såvidt referert i norske medier, men så ble det taust. Åpenhet betød åpenhet også for pedofile. Dette er en mørk side av anarkismen som ikke har noe med frihet å gjøre.

Så hva ligger egentlig under når folk utroper Assange til helt?

Wall Street Journal: Julian Assange, Information Anarchist