Stortingsrepresentant for SV Snorre Valen har foreslått Wikileaks som kandidat til Nobels fredspris. Valen sammenligner arbeidet til Wikileaks med fjorårets prisvinner Liu Xiaobo.

Valen setter likhetstrekk mellom avsløringer, ytringsfrihet og større demokrati. Men de fleste vil ha fått med seg at det er flere sider ved Wikileaks’ virksomhet: dimensjonene reiser en rekke spørsmål.

Men i SV’erens verden synes all avsløring å være av det gode. Hvordan det skal være mulig å drive politikk hvis alt er åpent, synes ikke å streife Valen. Kanskje SV bør gå foran med et godt eksempel, feks. om partiets indre motsetninger. Har ikke velgerne krav på å få vite det?

Valen representerer den happy go lucky-anarkismen som preger venstresiden idag: Alt går. Valen skriver på sin blogg:

Publishing material that is deemed classified by the government is an obvious right that newspapers and media have practiced for many, many decades. This way, the public has become aware of abuses of power that governments should be held accountable for. The internet doesn’t change this – it merely makes information more accessible, easier to distribute, and more democratic in the sense that virtually anyone with an internet connection can contribute.

Valen mener retten til å avsløre er en menneskerettighet. Det kan bare føre til kompromittering av ordet menneskerettigheter. Å si at Wikileaks massive avsløringer er en menneskerett, vil gjøre begrepet meningsløst.

Political powers and institutions that ordinarily protect freedom of speech suddenly warn against the danger, the threat to security, yes even the “terrorism” that Wikileaks represent. In doing so, they fail in upholding democratic values and human rights. In fact, they contribute to the opposite. It is not, and should never be, the priviledge of politicians to regulate which crimes the public should never be told about, and through which media those crimes become known.

Valen er en representant for dessertgenerasjonen som aldri har behøvd å bekymre seg for konsekvenser.

Valen skriver at det aldri kan være politikernes rett å bestemme hvilke forbrytelser som skal avsløres. Men her snakker vi ikke om en eller flere. Her snakker vi om hele arkiv av diplomatisk post, og det så ferske at de får konsekvenser for forholdet mellom stater, og ikke minst: kildene til diplomater i land som ikke farer pent med dissidenter. Julian Assange har vist seg likegyldig til personvern. Det gjør at selv Amnesty International er kritisk til hans virksomhet. Valen nevner ikke denne trusselen med ett ord. Han er en priviligert borger i et priviligert land, som ikke trenger bekymre seg.

It would be a crime to ban or oppose the right to publish such information. It should instead be protected, regardless of what we might think of the contents of some (or even all) of the published material. I am proud to nominate Wikileaks for the Nobel Peace Prize.

Tankegangen er grunn. Å sammenligne Wikileaks med Liu Xiabao skurrer. Valen er med sitt forslag med på å kompromittere ytringsfriheten, snarere enn å styrke den.

Liu Xiabao was awarded the Nobel Peace Prize last year for his struggle for human rights, democracy and freedom of speech in China. Likewise: Wikileaks have contributed to the struggle for those very values globally, by exposing (among many other things) corruption, war crimes and torture – some times even conducted by allies of Norway.

Why I have nominated Wikileaks for the Nobel Peace Prize